Bjørgulv Braanen har delt denne artikkelen med deg.

Mine ytringer om kjønn gjør meg til en av dem som kunstfeltet ikke lenger kan assosieres med, skriver Tonje Gjevjon.

Skeivt år 2022: kansellert

NÅDE DEN SOM IKKE GÅR I TAKT: Jeg har med gruppa «Hungry Hearts» deltatt på LHBT(+)-scenen i Norge og internasjonalt i femten år. Min erfaring etter at jeg begynte å skrive kritisk om kjønn er at skeive organisasjoner har fått stadig lavere toleranse for meningsmangfold, skriver Tonje Gjevjon – her på scenen under Pride-festivalen i Stockholm i 2017. FOTO: UKJENT FOTOGRAF/HUNGRYHEARTS.NO

Jeg er en av dem kunstfeltet ikke lenger kan assosieres med på grunn av mine meninger. Jeg har uttalt at kvinner er hunkjønn, at lesbiske ikke har penis, at barn ikke skal ha ansvar for avgjørelser de ikke har kapasitet til å forstå omfanget av, og at no-platforming er skadelig for demokratiet.

For disse meningene er jeg blitt kansellert flere ganger, og jeg er dessverre ikke alene. Flere vil det bli, for når grensene for hva en kunstner kan mene blir trangere og trangere, vil det til slutt ramme alle.

Her er min historie: I 2020 inngikk jeg to avtaler om utstilling i forbindelse med Skeivt kulturår i 2022.

Den ene var på Kunstplass i Oslo, der jeg skulle bidra til å lage en separatutstilling med arbeider av en lesbisk kunstner fra Hammerfest som døde i 2020.

Den andre var på Kvinnemuseet i Kongsvinger, som ønsket å vise mine videoarbeider med lesbiske aktivister som fortalte om aksjoner de var med på i 1970-årene, samt et utvalg av fotografier av kunstneren fra Hammerfest.

I november 2021 fikk jeg en e-post fra Kvinnemuseet om at de ikke ville ha meg med likevel. Et par uker senere ringte en kurator fra Kunstplass og sa at de ikke kunne vise utstillingen med den lesbiske kunstneren fra Hammerfest. Hun sa at det ville være ødeleggende for hennes omdømme som kurator å bli assosiert med mitt navn.

Jeg spurte om vi kunne la være å nevne mitt navn i tilknytning til utstillingen, men siden jeg er knyttet til kunstsamlingen til den avdøde kunstneren, var ikke galleriet interessert.

Dette er tredje gang jeg avinviteres eller nektes å framføre mine arbeider på en kunstscene i Norge.

Avinviteringene startet i 2018, da jeg med mitt kunstprosjekt «Hungry Hearts» ble invitert av Haugar Kunstmuseum til å delta på utstillingen «Hen – flytende kjønn».

Da jeg ble invitert sommeren 2017, understreket jeg for kuratoren at museet måtte tåle presset fra transaktivister som kom til å reagere når mitt navn ble lansert fordi jeg har engasjert meg i debatten om kjønn. Kuratoren garanterte at museet skulle tåle slike henvendelser.

Noen dager før åpningen ringte kuratoren og sa at ledelsen ved museet hadde hatt et møte der de hadde lest gjennom alle sangtekstene og kommet fram til at vi ikke fikk framføre «Vagina Anthem». Ledelsen stilte spørsmål ved setningen «I am a hateful ugly TERF», og at setningen «We are women with vaginas» kunne oppleves som krenkende for transpersoner og andre.

Hun sa videre at museet hadde ansvar for å ivareta min sikkerhet og sørge for at det ikke kom til ubehageligheter som kunne medføre at de måtte «begynne å lempe ut folk, eller hindre folk i å bli aggressive».

De kunne ikke garantere for min sikkerhet, fordi de hadde mottatt reaksjoner fra transaktivister.

I forkant av avinvitasjonen hadde Haugar Kunstmuseum over tid mottatt brev, e-poster og telefoner fra blant andre Skeiv Ungdom og transaktivister som malte et bilde av meg som en transhater. En person ga i en e-post til Haugar uttrykk for at å inkludere «Hungry Hearts» med Tonje Gjevjon på åpningen av utstillingen, var å sammenlikne med å inkludere holocaustfornekteren David Irwing på åpningen av en utstilling om holocaust. Det hadde allerede blitt lagd et opprop mot meg der det sto: «Dette er Tonje Gjevjon, hun er farlig, hun tar liv.»

Jeg har vært del av den lesbiske og homofile kulturen siden jeg var 16 år og har med jevne mellomrom rettet kritikk mot de skeive organisasjonenes dagsorden og mangelen på vilje til å bruke ressurser på lesbiske.

Jeg har med «Hungry Hearts» deltatt på kunst, musikk og LHBT(+)-scenen i Norge og internasjonalt i 15 år. Vi har kommentert og aktualisert stereotypisk framstilling av kjønn sett fra et feministisk perspektiv og utfordret det politisk korrekte. Jeg har laget videoarbeider og performancer som problematiserer synet på kvinnekroppen, kjønnsroller og deler av den skeive kulturen.

Det har vært uproblematisk, og det har vært rom for debatt – fram til jeg begynte å skrive om kjønn i 2017. Jeg trodde jeg var forberedt, men jeg kunne ikke forutse den stormen som kom. Jeg forstår fremdeles ikke hvorfor temaene jeg har tatt opp, og som inntil 2016 var uproblematisk å snakke om, framstilles som så betente.

Jeg var ikke forberedt på omfanget av hvordan skeive organisasjoner, politikere og aktivister skulle demonisere en lesbisk kunstner som ikke gikk i takt. Transaktivister tar kontakt med folk jeg jobber med, og framstiller meg som hatefull og advarer mot å bli assosiert med meg. De har kontaktet en arbeidsgiver for å advare mot mine holdninger i et forsøk på å frata meg mitt inntektsgrunnlag og muligheten til å virke i kunstfeltet. Og de lykkes.

I dag er jeg en kunstner som kuratorer, gallerier, og museum er blitt redde for å assosieres med. Nå er det gått så langt at en kunstner som valgte å samarbeide med meg, selv er blitt avinvitert.

Hvordan havnet vi her? I 2017 ble forfatter Julie Bindel avinvitert fra SVs kvinnekonferanse på grunn av anklager om transfobi. Det var denne hendelsen – at erfarne kvinner i SV avinviterte og stemplet Bindel, som gjennom flere år har arbeidet aktivt mot prostitusjon, porno og menns vold mot kvinner – som førte til at jeg ble oppmerksom på transaktivismen og konsekvensene den har, spesielt for kvinner.

Jeg leste meg opp på temaet, og jo mer jeg satte meg inn i det, desto mer bekymret ble jeg for ytringsfriheten, kvinners rett til et språk som beskriver vår virkelighet, og hvordan synet på barn som bryter med kjønnsrollene, ble endret til en idé om å være født i feil kropp.

Jeg skrev en serie artikler som tar utgangspunkt i at kjønn er en biologisk mekanisme for reproduksjon, at det kun finnes to biologiske kjønn, og at hankjønn ikke kan være lesbiske.

Jeg deltok på møter med foreldre som opplevde at de ikke kunne beskytte barna sine mot ødeleggende og irreversible medisinske inngrep, og dro til London på en internasjonal konferanse med to hundre lesbiske som reagerte på transaktivismens konsekvenser.

«Kunstnere svartelistes fordi de har deltatt i samfunnsdebatten»

Jeg møtte unge kvinner med kroppsdysfori som ble satt på testosteronbehandling og erfarte at behandlingen ikke hjalp, og som sto uten tilbud om hjelp til å behandle de traumene som er påført dem.

Disse møtene, samt mine egne erfaringer som «guttejente», idrettsjente, lesbisk, kvinne og kunstner preger selvfølgelig mitt perspektiv – på samme måte som andre menneskers perspektiv preges av deres liv og deres møter med andre mennesker.

Min erfaring er at skeive organisasjoner har lav toleranse for meningsmangfold. Samtidig har de aldri hatt så store økonomiske muskler og politisk gjennomslagskraft som nå. Dette er en farlig kombinasjon. Uten en åpen og fri debatt kommer ikke alle perspektiver fram.

Små gallerier tilfører kunstscenen en underskog av spennende prosjekter. Det er her den frie kunsten skal utforske, blomstre og provosere. Høy kunstfaglig kvalitet, aktualitet og relevans har vært kriterier kunstprosjekter velges på. Vi er nå i en situasjon hvor kunstnere svartelistes fordi de har deltatt i samfunnsdebatten, og gallerister må velge sikkerhet framfor kunstnerisk kvalitet.

I tillegg til å la kvinnefiendtlige, totalitære og homofobe holdninger legge føringer for hvilke kunstnere som skal være del av et offentlig støttet kunstfelt, vil det føre til at vi mister kunstfeltets grobunn.

Når små og mellomstore visningssteder for kunst ikke våger å assosieres med kunstnere som kommenterer samtidens definerende fenomener, har norsk kunstfelt et alvorlig problem.

Jeg ble knust da kuratoren på Kunstplass sa at galleriet ikke lenger kan assosieres med meg. Jeg vet at det var en tung beskjed å gi. Det er erkjennelsen av hvor alvorlig den beskjeden er, som har medført at jeg skriver denne teksten.

At kunstscenen kan presses til å avinvitere en kunstner som har deltatt med prosjekter i kunstfeltet i over 20 år, bør føre til at man spør seg hva som skjer. Og når en annen lesbisk kunstner, med en til nå ukjent kunstsamling, blir kansellert fordi jeg kan knyttes til hennes samling, må vi kanskje innse at vi befinner oss på et skummelt sted i kunsthistorien.

Ved inngangen til skeivt kulturår sender jeg en utfordring til Ruben Steinum, styreleder for NBK, Karen Hindsbo, direktør ved Nasjonalmuseet, Lars Petter Hagen, leder for kulturrådet, Tone Hansen, direktør ved Henie Onstad Kunstsenter, og kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen.

For når små gallerier frykter at de velter dersom de viser kunstverk av kunstnere som er kontroversielle, er det kanskje tid for at de store kunstinstitusjonene med økonomiske muskler reiser seg.

Noen må våge å vise den kunsten som de små galleriene er redde for å vise fram. Noen må ta ansvar for å ta de vanskelige samtalene for å få vist kunst som er laget av kunstnere som ikke går i takt.

Hvis ikke, lukes vi ut en og en – ved hjelp av kansellering, karakterdrap og assosiasjonsfrykt.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production