Anders Ericson har delt denne artikkelen med deg.

Downs syndrom: Kari Løvaas’ bok utgjør en kraftfull kritikk av sorteringssamfunnet, samtidig er den full av litterær undring.

Historiens utskudd

PERSONLIG: Kari Løvaas skriver om liv og litteratur med stort mot og vilje til konfrontasjon. FOTO: TOM HENNING BRATLIE
Foto: Tom Henning Bratlie

Med sin andre bok i sjangeren står Kari Løvaas fram som en av Norges beste og mest avanserte essayister. I en personlig stil, med omfattende referanser til litteratur og filosofi, formidler hun smerte og klokskap, sett fra dagligliv i Värmland.

«Skapelsens sukk og klage» tar utgangspunkt i en roman med tilknytning til skoglandskapet, «Keiseren av Portugalia» av Selma Lagerlöf, hvor en fars kjærlighet til sin datter går over i galskap. Ved å knytte Lagerlöfs roman til William Shakespeares «Kong Lear», og videre bakover i tid, til skapelsesmytene i Bibelen, gir Løvaas rom for kreativ spekulasjon over menneskets opphav og skjebne. Hun bruker det religiøst ladede ordet skapning, også om mennesket, «fordi ingen levende vesener er autonome og suverene: Livet gis oss, og nytt liv skapes gjennom oss.»

Kari Løvaas presenterer boka som et bestiarium, inspirert av middelalderens framstilling av dyr med menneskelige egenskaper, «i moraliserende fabler om laster og dyder». Hun legger til at boka har fungert som en slags ventil for hennes essayistiske temperament mens hun har skrevet doktorgrad, til dels om lignende emner i et mer akademisk språk. Hun forsvarte avhandlingen «Be for meg også. Om skapelse, forkrøpling og lengsel etter forløsning i moderne poetologisk tenkning» ved Karlstads universitet i 2020. Løvaas har skrevet litteraturkritikk i Morgenbladet, Vårt Land og en rekke tidsskrifter. Hun debuterte som forfatter med en bok «om skam og beskyttelse», essaysamlingen «Og de skjønte at de var nakne», som kom i 2013.

Tittelen «Skapelsens sukk og klage» signaliserer at de nye essayene reflekterer videre over skapelsen, blant annet ut fra Paulus’ tanker i Romerbrevet. Boka veksler mellom lesning av litteratur og inntrykk fra skogsturer i Värmland, der forfatteren bor med sin mann, forfatteren Lars Andersson, og deres barn Signe og August. Sønnen har Downs syndrom. August er ofte med på turene, både konkret og i tankene, siden han trenger spesiell omsorg. Vandringene med August, inntrykkene fra familiens liv, ikke langt fra Selma Lagerlöfs Mårbacka, gir interessante, mer lettfattelige innganger til «Skapelsens sukk og klage», innimellom bokas tyngre behandling av filosofiske og eksistensielle temaer. Ved siden av Lagerlöfs verker leser Løvaas forfattere som Karin Boye, Kerstin Ekman, Lars Ahlin og Lars Amund Vaage. De åtte essayene kretser om menneskets fornuft og galskap i omgang med naturen, hvor mennesket som natur, og i økende grad som manipulerbar natur, er en del av grunnlaget for lesningen. Løvaas er smertelig klar over at lovgivning og praksis i flere land gjør det mulig å velge bort fostre, barn som ligner August.

Fra nære forhold i hverdagen utvider boka perspektivet til naturen og kloden som helhet. Uten at det utgjør bokas sentrale tema, streifer tekstene også natur- og klimakrisa. Som i Løvaas’ andre tekster vender lesningene gjerne tilbake til dikt av Paul Celan, essays av Walter Benjamin.

«Løvaas gir rom for kreativ spekulasjon.»

Fra slike jødisk-tyske forfattere henter Løvaas inspirasjon til en fragmentarisk stil, der små nedslag i romaner, dikt og filosofiske tekster veksler med inntrykkene fra liv og vandringer med August. For å få fullt utbytte av bokas omfattende behandling av Lagerlöfs verk, bør man nok kjenne til «Keiseren av Portugalia», repetere King Lear og enkelte andre tekster. I bokas midtpartier har jeg av og til problemer med å henge med i essayenes brå kast og brudd. Løvaas’ skildring av juridiske og teknologiske endringer forutsetter mindre forhåndskunnskap. Hun skriver nakent om det å være mor:

I skyggen av en pandemi drives den nye bioteknologiloven igjennom i Norge. Og ja, det berører meg ille at de nordiske velferdsstatene prioriterer prenatal diagnostikk som gjør det mulig å sortere vekk fostre med Downs syndrom og slik hindre at sånne som August blir født. Sånne som ham? Jeg liker ikke det uttrykket, men jeg kan jo heller ikke nekte for at August deler visse egenskaper med andre som også har et ekstra kromosom. Om jeg slett ikke tenker på ham som et eksemplar av en art, har han like fullt en diagnose som gjør ham mer avhengig av hjelp enn hva såkalt velfungerende individer er. Jeg nyter godt av og setter pris på alt det Sveriges Downs-forening har gjort for å sikre sånne som ham lovfestet rett til ytelser fra kollektivet.

Løvaas minner om en alvorlig konsekvens av endringer i bioteknologiloven: Ved at kvinner får rett til å vite og rett til å slippe å føde barn med utviklingsavvik, forandres hele vår forståelse av det å være foreldre fra å være skjebne til å bli et valg. Hva gjør det med selvfølelsen til de som tar valget om å bære fram barn som August? Hvordan kan Løvaas og hennes mann forsvare at de fortjener de ekstra skattekronene som går til Augusts spesialundervisning og medisinske oppfølging? Løvaas går inn i slike spørsmål med stort mot og vilje til konfrontasjon.

«Skapelsens sukk og klage» utgjør ifølge forfatteren første del av et større «bestiarium». Løvaas vil fortsette å undersøke historiens utskudd. Imperativet Løvaas ser ut til å følge, finner hun hos forfattere som Lars Ahlin, som i forlengelsen av Paulus’ skrifter protesterer mot at mennesket blir betraktet som søppel, «som vanskapninger som kan felles ut av historien om skapelse, fall og forløsning».

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production