Pernille Nylehn har delt denne artikkelen med deg.

Hva er ei kvinne?

ETTERTANKE: Det er mulig å ha to tanker i hodet samtidig, selv i transdebatten.

Ad diskusjonen mellom Agnes Bolsø og Anne Kalvig den siste uka: Agnes Bolsø er bekymra for at vi er tilbake til «den ekte, rene biologiske kvinnen», og trekker linjene tilbake til 1970-tallet og trange kjønnsroller, som vi jo har jobba intenst for å komme oss ut av. Jeg er fullstendig enig i at dit vil vi ikke igjen.

Jeg har ikke noe problem med å akseptere at en person kan føle at hen ikke hører hjemme i det kjønnet hen er født inn i. Og ønsker vedkommende å «skifte kjønn» juridisk og/eller medisinsk må hen gjerne gjøre det.

Men de siste åra, under diskusjoner om transpersoner, har det oppstått et fenomen hvor «kvinne» og «mann» defineres som noe helt løsrevet fra den biologiske kroppen. Som når en person født som XY-mann definerer seg som kvinne, hevder hun alltid har vært kvinne. Da må man spørre hva ei kvinne egentlig er.

Det var mye virak om en 35-årig mannlig vektløfter som skiftet kjønn, og etter ei tid ble tatt opp på OL-landslaget i vektløfting for New Zealand i kvinneklassen. Det kan man si mye om, men når de mest ihuga tilhengerne hennes sier at det er uproblematisk fordi hun alltid har vært kvinne, går det rundt for meg. Hun ble født som mann, har gjennomgått mannlig pubertet og fått muskler og skjelett som en mann, og har vært påvirka av testosteron helt til hun begynte transisjonen til kvinne. Hva betyr det da at hun alltid har vært kvinne? Er det grunnleggende medfødt egenskap som ikke påvirkes av kroppen og det levde livet? Hva består den egenskapen av?

«Begge tanke- gangene fører til innsnevring av handlingsrommet.»

Tilsvarende om transkvinner i damegarderober. Noen av dem som mener det er greit, sier de kan forstå at kvinner kan synes det er skummelt hvis det kommer en mann inn i damegarderoben. Men siden transkvinner ikke er menn og aldri har vært det, er det ikke noe å være redd for.

Slik jeg oppfatter Bolsø finnes det glidende overganger mellom opplevelse av mannlig og kvinnelig, og vi trenger å frigjøre oss fra tradisjonelle kjønnsroller. I så fall er vi helt på linje. Men ifølge noen (slett ikke alle) transideologer er man enten kvinne eller mann, og mellomting finnes ikke. Altså har vi to leire, én som mener man ikke kan være noe annet enn sitt biologiske kjønn, og én som mener man kun er det kjønnet man opplever seg som. Etter mine begreper fører begge disse tankegangene til innsnevring av handlingsrommet, og det blir vanskeligere å være gutt med «feminine» interesser, eller «guttejente». Begge er begreper vi burde være ferdig med, men de lever dessverre videre: Lekebutikkene består av én rosa jenteavdeling og én blå/svart gutteavdeling. Influenserne er bimboer med 3 cm øyenvipper og trutmunn, manns- og gutteidealet er tilsvarende trangt, ikke minst når det gjelder klær. Det skal ikke mye til for at en usikker ungdom begynner å tvile på hva hen egentlig er hvis ingen av kategoriene passer.

Når det gjelder å fornekte kvinnekroppen: jo, det finnes krefter som vil løsrive kvinnelighet fra det mest grunnleggende kvinnelige, nemlig svangerskap og fødsel. Begrunnelsen er at (noen) transmenn kan føde barn, og at noen kvinner ikke kan føde barn.

Men dette er biologi: forutsetningen for å bli gravid og føde barn er å ha en kvinnekropp. Om eieren av kroppen ønsker å tiltales som «han», er det selvfølgelig i orden. Men dermed skal ikke andre fødende kvinner avkjønnes og kalles fødeforeldre i stedet for mødre, og melken deres defineres som menneskemelk i stedet for morsmelk. Etter mitt skjønn er det ingenting transekskluderende ved å si at det er kvinner som føder barn, eller at jeg er spesialist i fødselshjelp og kvinnesykdommer. Men kommer en gravid transmann i min vei, skal han få samme respekt og gode behandling som alle pasienter fortjener.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production