Håvard Gimse

«20 Norwegian Piano Miniatures»

Fabra

Ved millenniumsskiftet tok Viktor Mjøen på Blåmann Musikkforlag initiativ til å bestille tjue korte verk av norske komponister. Ideen var å tegne et tverrsnitt av samtidsmusikkfeltet, samt å gi unge pianister en inngang til samtidsmusikken. Pengene strakk imidlertid ikke til for alle bestillingene, og komponister leverte langt etter fristen. Noen følte deres verk var utdaterte, og ønsket å revidere dem. Dermed ble ikke notene utgitt før i begynnelsen av 2021, nå av Norsk Musikkforlag. På denne innspillingen er det Håvard Gimse som tolker verkene på klaver.

Selv om miniatyrstykker ikke har tid til å legge ut store musikalske tanker – som trengs for å skape mesterverk – er det noe tiltalende over sjangeren. Små verk som disse må gå rett på sak, og de har ofte noe humoristisk over seg, som der Helge Sunde spekulerer i at Beethoven skrev så utydelig at tittelen «Für Elise» antakelig var tilegnet «Therese». Sunde har latt en datamaskin blande om på tonerekkefølgen i verket, og resultatet «Antageligvis Therese???» er et haltende rytmisk og melodisk smil.

Mange satser kan ses som moderne utgaver av det såkalte romantiske karakterstykket, altså korte verk som presenterer én idé. Olav Anton Thommessen har skrevet en lystig og rasende rask «Scherzino», som kan minne om en kantete «Sommerfugl» av Grieg. Wolfgang Plagge kommer med en eterisk ettertanke, en «Gregoriansk fabel», som peker enda lenger tilbake i tid. Og Jon Øivind Ness banker ut en helt regelmessig rytme i «Slengfe», à la Prokofievs «Toccata», i halvannet minutt.

«Små mikrokosmos av uttrykk og ideer, lik tette poetiske tekster.»

Det som aller tydeligst peker tilbake til romantikken er Egil Hovlands «Pastorella». Stykket er en idyllisk sats med søte tonale akkorder, som er godt skrevet for pianohånden med vekslinger mellom lyse klanger og tykke akkorder. Det er så lettfordøyelig at satsen kunne blitt allemannseie dersom den nådde fram til de kommersielle radiokanalene.

Nå er det sikkert mange som stusser på at Hovland er med i en ny samling samtidsmusikkverk, siden det er åtte år siden han gikk bort. Men denne samlingen er blitt til i løpet av lang tid, og minner oss om årene som er gått siden initiativet i 2000 – Antonio Bibalo og Knut Nystedt er også blant komponistene her som ikke lenger er blant oss.

Det er for mange tråder og komponister for å følge opp alle i en kort tekst som dette. Men noen til må nevnes: I «Two Small Pieces for Arnold S» reflekterer Maja S.K. Ratkje over den østerrikske komponisten Arnold Schönberg, frontfiguren i Den andre wienerskole (en komponistsirkel i Wien på tidlig 1900-tall). Asbjørn Schaathun peker enda lenger tilbake i «Stravinsky goes Bach and Schaathun goes Frescobaldi».

Therese Birkelund Ulvo bruker alternative spilleteknikker inni klaveret i «Thumbnail», og andre jobber med forskjellige ideer i materialet, som kan bestå i dialoger mellom motiver, spenning mellom noe fast og foranderlig – og mye annet.

Dette prosjektet risikerte å strande før det ble fullført, men Håvard Gimse har vært en pådriver i alle ledd. Som pianist gjør han langt mer enn å presentere verkene som undervisningsmateriale. Med sterke karakteriseringer, levende melodikk og glassklar virtuositet tror jeg komponistene må føle seg godt representert. Samtidig er det viktig å huske at miniatyrsjangeren er noe helt for seg selv. Stykkene er å regne som innfall fra komponistene, og hver komponist er langt mye mer enn hva vi får presentert her.

Satsene viser opp et så rikt sammensurium av ideer og tendenser i samtidsmusikken at lignende prosjekter burde gjennomføres hvert år. Det korte formatet gjør også samtidsmusikken spiselig for alle. Forresten – jeg er usikker på om det er noe veldig krevende med stykkene i det hele tatt, fordi samtlige er så tydelige i hva de vil. Dessuten er det jo Gimse som sitter bak klaveret og presenterer satsene som små mikrokosmos av uttrykk og ideer, som tette poetiske tekster.