Berlin Heart – det høres poetisk ut, kanskje som tittelnovella i en samling om mennesker i storbyen og det som holder dem i live, gatene og parkene og kafeene og det urbane kretsløpet de utgjør, som en strever for å holde tritt med og forbli del av, med menneskene alltid på en eller annen måte i midten. Jeg ville ha lest den. Men det har ikke noe med Berlin å gjøre, annet enn at selskapet som produserer det, Berlin Heart GMBH, holder til der. Hvis du har «hjertesvikt i sluttstadiet» kan du få innoperert et slikt Berlin Heart som hjelper det mekaniske hjertet du allerede har. Eller barnet ditt kan få det. Spedbarn med hjertesvikt som trenger transplantasjon, kan få det mens de venter på et nytt hjerte. Da kan de leve i 43 dager, mot fem dager uten, og det er jo i det minste noe. Siden 1992 har omtrent 1000 barn fått et Berlin Heart som implantat. Man rekker mye mer på 40 dager enn på fem, som et ordtak med ukjent opphav sier. Det koster over 100.000 dollar, og du kan ikke forlate sykehuset, men kanskje du kan komme deg ut av intensivavdelinga og inn på sengepost, så du kan fullføre «sluttstadiet» i mindre dramatiske omgivelser, og det må vel telle for noe. Det kan jo også hende at «sluttstadiet» ikke er slutten i det hele tatt. Det kunne ha vært en klisjédrevet kjærlighetsroman om mannen som trengte et mekanisk hjerte for å fortsette (eller starte) leitinga etter den tapte ungdomskjærligheten, men jeg ville nok ha foretrukket den dystopiske varianten «Berlin Heart, 2077» – hvor alles hjerter svikter, og alle må få mekanisk hjelp, liggende i overfylte sykehuskorridorer i påvente av at «noen» finner ut hva som er feil med verden, og hva som er kuren. Det høres egentlig litt kjent ut, gjør det ikke?
