Kanniken av Bremens referansepraksis var etterrettelig, men formålet var likevel misjonering.

I tidligere Kringla-artikler (20. september og 1. november) har jeg diskutert antikke historikeres forhold til sannheten. For Herodot var intet menneskelig fremmed, og han festet derfor tiltro til og forsøkte å forstå de mest besynderlige fenomener – kannibalisme kunne for eksempel sammenliknes med grekernes egen forfedredyrkelse. Thukydid var langt mer restriktiv og opptrådte nesten som en moderne historiker. Han hadde nyanserte diskusjoner av hvilke kilder han bygde på, og selv om han inkluderte konstruerte taler i sitt verk om Peloponneserkrigen, var han fullt klar over at talene ikke var sanne i streng forstand.