«Se!» sa du og pekte, da du var mindre. Mamma, mamma, du må se opp! Du satt i vogna, og det var som om du hadde himmelen tettere på deg, hele tida. Du satt i sportsvogna, godt lent bakover, jeg husker det som om det ofte var høst disse morgenene. De morgenene der man beveger seg mellom natt og dag, mellom våken og søvnig, mellom himmel og jord. Du satt i egne tanker, tullet inn i tepper og myke klær, som et beskyttende ekstra lag.
Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Forbud mot de satans løvblåserne
I dagHenrik Melgaard Christensen, Oslo
Høsten er en tid for stillhet og ro. Tid for å senke tempo, kose seg inne og nyte høstens paradoksale skjønnhet. Det er fascinerende hvordan død og forråtnelse kan være så fint. Blader er som snø; deres langsomme fall mot jorden får ned pulsen på de fleste, og på bakken tilfører de en mykhet som får barnet i en til å glede seg. Men så hører man en motordur i det fjerne …