Første gang jeg traff den mannen som nå i en alder av 91 år er gått ut av tiden, var som folkeskolegutt i Mandal. Bohem-moren min var lege ved sjukehuset der, og holdt vinteren 1955 et lite selskap til støtte for den forkjetrede debutanten Kjell Askildsen, den tyske kona hans Edith og sønnen deres Kai, i anledning av det giftige rabalderet som utspant seg der i byen i etterkant av Kjells første novellesamling «Heretter følger jeg deg helt hjem» (1954).
Karl 12: Sjelden har jeg sett et så interessant utgangspunkt for en bok gjennomføres så ukritisk og sløvt.
Den folkelige enehersker
Peter Ullgren
Krigsbrev. Karl XIIs soldater i Norge i 1716
Sakprosa
Oversatt av Lars Nygaard
Dreyers forlag 2021, 253 sider
13. desember 1715 steg Karl 12 i land ved Trelleborg i Skåne etter å ha tilbrakt drøyt femten år på slagmarker utenfor Sveriges grenser og satt over styr så godt som hele den stormakten faren, Karl 11, etterlot ham ved sin død i 1697. I en slik situasjon skulle en tro at den 33 år gamle, endelig hjemvendte kongen hadde nok med å slikke sine sår, men nei: Det første han gjorde, var å se seg om etter nye krigseventyr, og da lå naboen Norge nærmest for hånden. I slutten av februar 1716 marsjerte 7000 svenske soldater over grensen fra Värmland og Dalsland, med Christiania som endelig angrepsmål. Dit kom den svenske armeen også, men klarte aldri å innta Akershus festning. Dårlig utrustet for vinterkrig, uten tilstrekkelige forsyningslinjer og med en motstander som drev effektiv geriljakrig i et ulendt østlandsterreng den kjente som sin egen bukselomme, måtte Karl 12 allerede etter to måneder erkjenne at prosjektet var en fiasko. I juli var han tilbake på den svenske siden av Svinesund, uten å ha oppnådd annet enn å miste en rekke av sine dyktigste offiserer, 500 soldater og en masse krigsmateriell.