Det er som gartner Karin Haugane opptrer i høstens diktsamling, «Våre heroiske liv». Etter flere litterære stedfortredere – den tause kvinnen Tala; det forsømte barnet; den omskiftelige Anna Wunderlich, som opptrer i minst tre av diktsamlingene hennes – har hun nå påtatt seg å være den som steller i hukommelsens hage. «Jeg drar opp røttene til barndommens liv», heter det i bokas aller første setning, og deretter, noen linjer seinere: «Jeg river opp et gammelt nag der fars fot var / En løs tråd jeg fant med dikt og ønskekvisten / Kjente et sting ved at også det hadde rot». Allerede i disse linjene har Haugane risset opp grunnmotivene, ikke bare i «Våre heroiske liv», men i hele sin skapende gjerning.