T. S. Eliot

Det øde landet

Dikt

Gjendiktet, kommentert og med etterord av Eirik S. Røkkum

Trans:fer forlag 2021, 108 sider

I utgangspunktet er året 1921 temmelig brutalt for den bankansatte kritikeren og poeten T.S. Eliot (1888–1965). Han nærmer seg utmattelse, og i september beordrer legen en Walden-aktig sykmelding: «I must go away at once for three months quite alone, and away from anyone, not exert my mind at all», skriver Eliot i et brev. Banken stiller med lønn, han får tak i kattepasser («a very good mouser», kunne han reklamere med) og reiser til Sveits. Lite skaper arbeidslyst som å bli tvunget til å gjøre ingenting. Da Eliot i januar 1922 toger hjem, bærer han råutkastet til langdiktet ‘The Waste Land’ i kofferten – en lang serie med korte, fragmenterte scener om ulike mennesker, fra besøk hos Madame Sosostris, som spår med Eliots oppdiktede tarotkort, til litteraturhistoriens grelleste singelkvinne-scene, fortalt av den tvekjønnede Teiresias, hentet fram fra Ovids «Metamorfoser». Midt mellom dem vandrer menneskebarnet gjennom ørkenen: Her fins det ikke vann, bare stein / Stein og ikke vann og den sandharde veien.