Venstresiden i norsk politikk har lenge kjempet for saker som økonomisk omfordeling og rettferdighet, arbeiderbevegelse, internasjonal solidaritet og miljøvern. Men venstresiden har også ført en slags kulturell frigjøringskamp. Det handler om toleranse og aksept for annerledeshet og utenforskap, herunder også ulike seksuelle legninger og kjønnsroller.

Tradisjonelt sett forankres denne frigjøringskampen i individet, og innebærer en radikal samfunnskritikk. Med dette menes at man gjennom innstendig utforskning gjennomskuer samfunnets verdier, normer og forestillinger, og konkluderer med at disse ikke er nødvendige, men har vokst fram fra historien, gjennom samfunnsinstitusjoner, fra vår bruk av språket, eller fra mer eller mindre tilfeldige materielle forutsetninger.

Dette gir samfunnets medlemmer mulighet til å bryte med gamle tankemønstre og danne nye forestillinger og ideer. Venstresidens frigjøringskamp handler dermed om å gi individet en mulighet til å finne seg selv gjennom livsutfoldelse som bryter med etablerte forventninger og verdivurderinger.

Et godt eksempel på en slik frigjøringskamp beskrives av den franske filosofen Simone de Beauvoir. Begrepet «det annet kjønn» betegner hvordan kvinnene Beauvoir så rundt seg tidlig på 1900-tallet, identifiserte seg med samfunnets definerte kjønnsroller. Dette i motsetning til å ta innover seg sin eksistensielle frihet til å overskride disse forestillingene. I dagens Norge synes Beauvoirs begrep om det annet kjønn å være like relevant for selvforståelsen til biologiske menn, som den er for biologiske kvinner.

Bare gjennom de siste tre–fire årene mener jeg å ha sett en vesentlig ideologisk endring i det norske ordskiftet om kjønn og kjønnsroller, særlig på den politiske venstresiden. Vi synes å bevege oss stadig lenger vekk fra Beauvoir og den tradisjonelle venstresidens frigjøringskamp. Fra å omfavne et mangfold av individuelle livsformer, så har kampen om toleranse og anerkjennelse nå dreid mot menneskers tilhørighet i kollektive identiteter. Til spørsmålet «hvem er jeg?» var Beauvoirs radikale svar at både kvinner og menn dypest sett står fritt til å overskride sine tilvante kjønnsroller. I dag produserer vi lister over kjønnsidentiteter som det er mulig å identifisere seg med. Cis, trans, skeiv, inter, ikke-binær, pan og så videre.

Jeg tror Beauvoir ville tenkt at dette innebærer å vende tilbake til en form for essensialisme som undertrykker snarere enn framhever den enkeltes frihet. For Beauvoir vil individets frihet være muligheten til å forkaste enhver kjerne eller essens av egenskaper som det tidligere har identifisert seg med.

I den nye identitetspolitiske dreiningen i debatten om kjønn og kjønnsroller er siktemålet å bryte med en binær forståelse av kjønn som eksklusivt enten «mann» eller «kvinne», med særlig hensyn til en ikke-binær minoritet. Men dette siktemålet blander biologisk klassifisering av kjønn med samfunnets forståelse av kjønnsroller. Riktignok danner variasjonen i det som tradisjonelt sett regnes for «feminine» og «maskuline» kjønnsroller et ikke-binært spekter. Biologisk sett er jeg ikke mer eller mindre «mann» på grunn av de kjønnsrollene jeg identifiserer meg med. For eksempel kan en biologisk kvinne identifisere seg med rollen «muskuløs bilmekaniker», og en mann med rollen «hjemmeværende forelder og cupkake-baker».

«Det er en kategorifeil å tenke at man ikke er underlagt biologiens bestemmelse av kjønn»

Å si om seg selv at man er «ikke-binær» i henhold til et spekter av ulike kjønnsroller, setter deg altså ikke i en minoritetsgruppe, men reflekterer, ifølge Beauvoir, at du har innsett din frihet til ikke å identifisere deg med de kjønnsrollene som samfunnet typisk forbinder med ditt biologiske kjønn. Dette er en frihet du besitter i likhet med alle andre mennesker. Det innebærer imidlertid en kategorifeil å tenke at man ikke er underlagt biologiens binære bestemmelse av kjønn.

Jeg tror det alltid vil bestå et statistisk signifikant sammenfall mellom biologiens binære klassifikasjon av kjønn og det et samfunnet til enhver tid definerer som «maskuline» og «feminine» kjønnsroller. Slik sett må samfunnet også klare å forholde seg til at folk flest vil assosiere kjønnsroller med en binær inndeling. Rett og slett fordi majoriteten alltid vil utøve en definisjonsmakt for den «normale» betydningen av kjønn.

Spørsmålet er imidlertid hvordan det norske samfunnet skal forholde seg til enkeltmennesker som identifiserer seg med kjønnsroller som er atypiske for sitt biologiske kjønn. Trivielt eksempel: Jeg er selv biologisk mann, men liker bedre å stelle med planter enn å se på fotball. For andre er bruddet mer gjennomgripende for ens personlighet.

Den tradisjonelle venstresidens svar har vært å omfavne det individuelle mangfoldet, der ingen skal være bundet av de forventningene som følger av tradisjonelle kjønnsroller. Jeg tror personlig at dette er en sunnere måte å forholde seg til kjønn og kjønnsroller på enn at vi nå skal lære unge mennesker i eksistensiell søken at de må velge en kategori og dermed underlegges de sosiale forventningene som følger den.

Spørsmålet er hvorvidt de nye kjønnskategoriene er med på å videreføre venstresidens frigjøringsprosjekt, eller om de gjenetablerer en holdning om at ens personlighet må samsvare med en definert kjønnskategori.