… er en av de fine Prøysen-visene om små og store gleder i nærmiljøet. Alt er hipp som happ når en sitter i en båt og reiser på måfå. Selv om en plastpose flyter forbi og vi seiler i en sprøkkin holk, lar vi oss ikke forstyrre. Det er ro og fred, båten vugger fra side til side, kanskje henger det et snøre som venter på fisk. Det er mye å se og undre seg over. Den eneste lyden vi hører er årepinnas rytmiske knirking. Er det ikke en sykkel som ligger der på land? Er det elsykkel? Vi må besiktige gjenstanden. En gammeldags tråsykkel noen har slengt fra seg under en busk – aha, det er dugg på det svarte setet, så den har nok ligget der en stund. Vi lurer på hvor eieren har tilbrakt natta. Rett ved skimter vi en kælv uti hagan som æiller har hørt om frikassé. Den bare går der og gresser og tenker ikke på morgendagen, ønsker seg ikke til et annet og bedre sted. Sånn var feriene i gamle dager, prøver jeg å fortelle mine barnebarn, men det var den gang det og itte nå.