Brodd: I «En tid for å leve» er det litteraturens relevans som står på spill.
En tid for å leve
Roman
Aschehoug 2021, 395 sider
Mye er skrevet om Henrik Ibsens verker, men hans verk-i-verkene inviterer i seg selv til en egen studie – best kjent er antihelten Ejlert Løvborgs manuskript om ‘Fremtidens kulturmakter’ i «Hedda Gabler» (1890), et upublisert storverk som kastes i flammene av Hedda. Hvordan Løvborg med sitt vidd så for seg framtida, sier Ibsen ikke, men det var lite trolig at han kunne forestille seg den dystopiske klikkbaserte tilstanden Kjærstad skisser opp i sin nye roman. Der befinner vi oss i mars 2019, en høykulturens neo-middelalder: Kulturlivet har blitt redusert til intenst «oppmerksomhetshoreri», selvutlevering og Snapchat er alt, og de tradisjonelle kulturuttrykkene – inkludert Ibsen selv – fremstår irrelevante. «Jeg skriver for en utdøende rase», tenker forfatteren Felix. Selv er han på vei til Nationaltheatret for å se «Hedda Gabler», til tross for at han «aldri [har] likt teater», i håp om at synet av ekskjæresten på scenen kan få ham ut av skrivesperren.
