I 2006, som 23 år gammel tvillingfar og agronom i økologisk landbruk, kom jeg gradvis til to erkjennelser som endret synet mitt på norsk klimapolitikk. Inntil da hadde jeg vært ekstrem. Mennesker som ifølge meg ikke tok ansvar, kildesorterte, tok tog heller enn fly, og helst også dyrket sin egen mat og strikket og sydde sine egne klær, i det minste kjøpte dem brukt, hadde jeg mer eller mindre utdefinert som parasitter på jordas overflate. Politikere som ønsket norsk olje- og gassproduksjon og ikke hadde miljø og klima som sine viktigste kampsaker, var den direkte årsak til at mine barn og kommende barnebarn ikke ville ha et levelig miljø å vokse opp i.