Den myke, suggererende stemmen fra meditasjonsappen avsluttet seansen «Walking meditation» med å oppfordre til å ta inn alt i byen «With a sense of awe and wonder». Akkurat da gikk det en faddergruppe forbi iført blomsterkranser, matchende bøttehatter og flamingosolbriller, kunne min pandemivenninne i Bergen fortelle. Awe and wonder … Vi slites mellom å ha god nytte av yoga og meditasjon, og at all denne sjelelige dybden irriterer vettet av oss. Etter en fantastisk treningsøkt på yogamatta blir man ofte bedt om å sitte stille med lukkede øyne og akseptere ting. Jeg har spesielt slitt med det i perioder der jeg har jobbet med journalistikk om spesielt grusomme ting, seksualforbrytelser og ødelagte liv og vold og denslags. Aksept og «awe and wonder» virker fjernere da enn ellers. Da får jeg alltid lyst til å teste disse yogiene med fløyelsstemmene. Greier de virkelig å være sånn hele tida? Hva om noen plutselig kaster en kremkake på dem midt i all aksepten? Bøyer de seg mykt i takknemlighet og aksept mot verden da også? Awe and wonder? Eller blir de litt sure? Bare litt? Bergensvenninna mi var sikker på at kremkakekasting bare preller av. De kommer til å slikke det i seg, mens de opplever indre takknemlighet for kremen og kua og vispens bevegelser og sine egne vidunderlige smaksløker. Om jeg også har hatt sånne yoga-meditasjonsinstruktører som ville ha oss til å takke kroppsdelene våre etter trening? Joda. De finnes i både Oslo og Bergen og på appene. Man sitter med lukkede øyne og takker tærne og føttene og bena og så videre. Tittil, tottil. Jeg ramler alltid ut og fniser og prøver å samle fokus. Da ser jeg for meg en milliardærfrue med samme zen-app som takker silikonpuppene sine for sitt gode liv. Awe and wonder.
Skapet for to – eller tre
Ja, nå har ekteskapet her i huset vart i nærmere femti år, det er overmodent. Vi forlovet oss, og giftet oss etter to års prøvetid. Så her sitter vi, og det knaker i skapet, og et gammelt ... nei, det er vel ikke lov å si gammelt mer, nå er det tidsriktige ordet «godt voksent» – par sitter nå her i disse koronatider. To meget godt voksne grinebitere, som har altfor god tid og altfor lite å si hverandre og omverdenen. Ordene er brukt opp for lenge siden. Det skulle ikke vært lov å være gift så lenge, det skulle ha vært en naturlig, tvungen skilsmisse for alle etter en mannsalder, cirka tretti år. Men her sitter vi no og ser ut av vinduet, lik to gamle krakelerte blomsterpotter, og det eneste problemet vi stort sett har, er å komme oss opp av godstolen.