Perspektiv

Forrige uke solgte vi leiligheten vår. Vi har bodd der i fire år. I løpet av fire år har vi blitt to millioner kroner rikere, viser det seg nå.
Dette er to millioner kroner folk som ikke har eid bolig de siste fire årene ikke har tjent/fått, og dermed rykker vi enda lenger fra i formuesgaloppen. Det er ganske åpenbart at dette systemet ikke er rettferdig og skaper større ulikhet. Både juristen og jeg har fått hjelp hjemmefra med å komme oss inn på boligmarkedet, i form av lån og sikkerhet i foreldres bolig. Systemet forsterker ulikhet på tvers av generasjoner. Det er selvfølgelig noen som kommer seg inn på boligmarkedet gjennom å spare. Men så lenge prisene øker, trekker vi som allerede er på markedet, stigen enda lenger opp etter oss. Snart blir den umulig å nå opp til uten hjelp. Og imens blir vi som er inne på boligmarkedet bare enda rikere. I lengden går ikke dette. Ambisjonen om at folk skal kunne eie sin egen bolig blir pervertert av et marked hvor prisene alltid går oppover. Vi normaliserer at folk uten arvelige forutsetninger må ta til takke med dårligere boliger og lenger reisevei til jobb og skole, i påvente av at vi før eller siden når et punkt hvor det å spare seg inn på boligmarkedet bare er en fjern utopi. Du skal allerede nå være ganske forretningsadvokat for å legge deg opp en million kroner i sparepenger, og det er nok bare mindretallet av forretningsadvokater som har den utfordringen i utgangspunktet. Sånn ser vel strukturelle problemer ut.
Jeg vet ikke hvordan man løser dette. Vi trenger nok mange ting. Både arveavgift, tredje boligsektor, husbanklån og skatt på gevinst ved salg av bolig bør på bordet. Og vi må regne med å ikke løse alt over natten. Noe må vi likevel gjøre. Godt valg!
Konsulenten