Ved å forkle regulering og kritikk som angrep på ytringsfriheten, har overvåkningskapitalismen sikret seg en invasjon.

Virkelighet til salgs

ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS

Midt i støyen som preger den offentlige samtalen akkurat nå, er det for stille rundt det vi egentlig burde snakke om: Trusselen kombinasjonen uregulerte sosiale medier og samvittighetsløs overvåkningskapitalisme utgjør mot demokratiet vårt. For debattklimaet er et resultat av et kynisk forretningskonsept vi som samfunn har valgt å ikke regulere. For bare 30 år siden fantes ikke Google, Facebook, likes, netthandel eller Helseboka.app. Vi sendte brev i posten, ringte ned sentralbordet når papiravisa ikke kom frem, og tenkte oss om en dag eller tre før vi svarte på et leserinnlegg. Den digitale revolusjonen har gått, og går, så fort at det er naturlig at vi sliter med å henge med i svingene.

Men mens noen av oss fremdeles blir stresset av et nytt dataprogram på jobb, har andre sett hvor fremtidens gullgruvedrift ligger: I menneskets skjermer og hjerner.

Professor Zeynep Zufecki forsker på de sosiale implikasjonene av ny teknologi, og er en av dem som tydeligst har advart, igjen og igjen, om hva vi lar skje. Lenge prøvde hun å advare om at vi i Myanmar kunne få historiens første folkemord med sosiale medier som rakettmotor for spredning av hat og desinformasjon. Dessverre fikk hun rett. Derfor må vi lytte når hun påpeker at teknologien Facebook, Google, Amazon, Alibaba og Tencent har utviklet for å samle og selge våre data og vår oppmerksomhet, er en alvorlig trussel mot vår frihet og vår verdighet. Zeynep etterlyser tverrpolitisk enighet om å gjøre det mindre lukrativt å spre falske nyheter. For som hun sier: Hva skjer den dagen en kompetent versjon av Donald Trump kommer til makten?

30. april 1993 ble detavloggede livet historie, idet Tim Berners-Lie, oppfinneren av verdensveven, slapp koden til The WorldWideWeb. Verdens første globale gratis informasjonsplattform var etablert, og en verden av muligheter åpnet seg. Målet var å fremme demokrati og åpenhet.

Snart 30 år seinere sier Berners-Lie selv at «til tross for alt det gode vi har oppnådd, har nettet utviklet seg til en motor for ulikhet og splittelse. Mektige krefter misbruker nettet for å fremme egne agendaer. Akkurat nå er vi ved det kritiske punktet hvor en kraftig endring for det bedre er mulig – og nødvendig».

For at en kursendring skal være mulig med den farten utviklingen holder, må vi forstå landskapet vi er i. Det aller beste kartet gir professor Shoshana Zuboff oss i boka «The Age of Surveillance Capitalism». Zuboff sammenligner Google og Facebook med Columbus og andre invaderende styrker som tar over andres territorier. Forskjellen er at denne gangen er territoriet oss selv.

Naturresursene som erobres er våre tanker, følelser og handlinger. Verktøyene er nøye utviklet for å manipulere og programmere oss over tid. Alt til salgs til høystbydende. Når Zuboff siterer en høytstående Silicon Valley-leder si: «Målet ved alt vi gjør, er å endre menneskers adferd i stor skala», må vi våkne. For hva er de vi ser rundt oss? En kjapp tur inn i et sommerhett kommentarfelt der selv lederen av Ytringsfrihetskommisjonen slenger fra seg en sleivete kommentar, viser at vi definitivt har latt oss endre.

Både Google og Facebook ble lansert med samme uttalte mål som selve internettet: Å gjøre verden åpnere, friere og mer sammenvevd. Selv om målene i stor grad er oppnådd, fikk motoren for ulikhet og splittelse samtidig påfyll av kraftig brennstoff. Avhoppere fra Facebook har de siste årene gitt oss verdifull innsikt i et enormt og lukket maktapparat. Mest alvorlig er kanskje det Chamath Palihapitiya forteller om at han var med på å bygge opp et verktøy som river sosiale strukturer og samfunn fra hverandre gjennom dopamindrevne feedbacklooper, spredning av desinformasjon og bevisst mental programmering av enkeltindivider.

Både konflikt ogovervåkning er lønnsomt for den som mangler samvittighet og har stor teknisk kompetanse. Algoritmer som belønner konfronterende adferd og spredning av feilinformasjon, gir stor inntjening for sosiale mediers investorer. Det samme gjør Google, Facebook og andre store aktørers salg av personopplysninger. Bruken av informasjonen og algoritmene har konsekvenser vi ser daglig i den offentlige samtalen. Troll sprekker ikke lenger i solen. De får tvert imot kryptoniske superkrefter. Fordi de er lønnsomme.

Med støy og mistillit til salgs, destabiliseres samfunnet. Motstandskraften vår mot manipulering er like lav, enten avsenderen er selger av skjønnhetsprodukter, lokale populister, nasjonale ekstremister eller fremmede stormakter ute etter å bli enda større. Og hva er det overvåknings- og informasjonskapitalistene svinger foran seg som både sverd og skjold hver gang noen tar til orde for å regulere virksomheten deres? Jo, ytringsfriheten.

Ved å forkle ethvert forsøk på konstruktiv kritikk eller regulering som angrep på ytringsfriheten, har overvåkningskapitalismen sikret seg en motstandsløs invasjon.

Den britiske regjeringen la for to år siden frem sin rapport etter en 18 måneders gjennomgang av digitale mediers påvirkning på demokratiet. Mandatet var som følger: Å undersøke individets rett til privatliv i et digitalt landskap, hvordan enkeltmenneskers politiske valg kan påvirkes av digital informasjon, samt graden av innblanding i politiske valg nasjonalt og globalt av ondartede krefter som vil skape kaos og forvirring. Konklusjonen er like nedslående som Zuboffs bok: Store aktører beskrives som digitale gangstere i et lovløst vakuum, og demokratiet som svært sårbart for fremmed og ondartet påvirkning. I oppsummeringen skriver de: «Mye er sagt om tilspissingen av den offentlige debatten, men når disse faktorene bringes direkte inn i valgkamp, er selve grunnmuren for demokratiet truet».

Teknologietikeren Tristan Harris fra USA-baserte «Humane Technology» kaller det som skjer «teknologiens kapring av hjerner og samfunn». Det reelle slaget i vår tid, står ikke om retten til å krenke eller krenkes i ytringsfrihetens og sannhetens navn. Det som står på spill, er noe langt viktigere: Idéen om at det i det hele tatt finnes en sannhet å diskutere.

Professor Timothy Snyder skriver i «Om tyranni» (2017) at «Å gi avkall på fakta er å gi avkall på friheten. Hvis ingenting er sant, kan ingen kritisere makten, siden det ikke finnes noen fast grunn å gjøre det fra. Hvis ingenting er sant, er alt blendverk. Den feteste lommeboken betaler for de sterkeste lysene».

Her er vi ved kjernen av kaoset i den offentlige samtalen. Når vi krangler som verst om ting vi i utgangspunktet er prinsipielt enige om, må vi spørre oss selv hvem som tjener på det. For det er forskjell på å rope nedsettende karakteristikker mot hverandre, og på konstruktiv meningsbrytning. Når vi får bryne idéene og tankene våre mot dem som er sterkt uenige med oss, har vi alle mulighet til å bli litt klokere. Men for at slik tankekvessing skal skje, må vi diskutere ut fra en forståelse der det finnes en felles virkelighet.

Vår fellesvirkelighetsforståelse kjemper nå en flerfrontskrig mot massespredning av desinformasjon på den ene siden, effektive presisjonsangrep for å manipulere adferden vår på den andre siden, og strenge inntjeningskrav i alle landets avisredaksjoner på den tredje. Når flertallet av avisredaksjoner skjæres til beinet, blir det mindre tid til både gravejournalistikk og faktasjekking. Om det stemmer at vi får det demokratiet vi fortjener, må vi gjøre oss fortjent til noe mer enn det vi ser utvikle seg nå.

«Vår felles virkelighetsforståelse kjemper nå en flerfrontskrig»

«Data skal frigjøre oss, ikke ødelegge oss» er Tim Berners-Lies svar på situasjonen. Skal disse ordene bli retningsgivende for vår felles fremtid, må flere mennesker ta kontroll over maskinene. Kunnskap er motstandskraft mot psykologisk påvirkning.

Norge sorterer det digitale ansvaret under Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Regjeringens uttalte politikk på området er «å påvirke utviklingen innen IKT for å oppnå forenkling og effektivisering i offentlig sektor, fremme innovasjon og verdiskaping i næringslivet og sikre en bærekraftig og inkluderende samfunnsutvikling».

Det er lite som tyder på at regjeringen er bevisst på hva som står på spill. Det er bekymringsfullt. En regjering som vil ta informerte avgjørelser, må ha dedikert toppkompetanse på dette feltet. Digital teknologi må lovreguleres på samme måte som genteknologi. At noe er mulig, er ikke ensbetydende med at det er klokt.

Tradisjonelle medier har i dette landskapet et ekstra stort ansvar for folkeopplysning. MSNBC viste oss et lysende eksempel på journalistisk integritet da de 5. november i fjor avbrøt Trumps tale for å opplyse om at presidenten løy. Påstander fra norske aktører med like lav respekt for fakta, må imøtegås på samme måte. Det ser vi for sjeldent i norske medier.

Vi må kjenne igjen hundefløytene når det blåses i dem. Stormingen av kongressen i USA har vist oss konsekvensene av å la være. Og egentlig trengte ikke vi her hjemme det eksemplet. For ti år siden fikk vi i hendene et 1500 siders manifest som på altfor brutalt vis viser hva uimotsagt desinformasjon i ytterste konsekvens kan kalle frem fra nettets ensomste og mørkeste kroker. Vi har et felles ansvar for å vokte grensene for hvilke påstander vi lar stå uimotsagt.

ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter jobber med disse problemstillingene, og vil fortsette å utforske dem gjennom vårt program utover høsten. Vi håper et bredt utvalg ulike stemmer vil være med på dialogen. For den sterkeste mann i verden, er slettes ikke han som står mest alene. Kampen som kjempes nå, må enkeltindivider, politikere og medier stå sammen om. Tim Berners-Lie minner oss om at vår fremtid er større enn vår fortid. Skal fremtiden bli den vi ønsker å gi barna våre, må vi heve blikket, se hva som står på spill, og sammen gjøre mer for å beskytte demokratiet vårt.

HARALD EILERTSEN har delt denne artiklen med deg.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production