Det er få ting som vekker et så dypt og ubestemmelig ubehag i meg, som foajeene på store kinoer, disse altfor åpne og alt for lyse rommene, ofte i to etasjer, som til enhver tid er befolket av små grupper av ungdommer som har møtt opp i god tid til hva de nå enn skal se på, for å kjøpe godteri. Disse fryktelige venteværelsene har noe av den samme atmosfæren som inngangspartiene på store sykehus, eller som de av tida forbigåtte kjøpesentrene i mindre norske byer og tettsteder, en atmosfære som ganske enkelt forteller deg at livet er langt og innholdsløst og at det ikke finnes noen vei utenom.