To små gutter kommer tuslende mot meg denne sløvende, hete sommerdagen. De har hele dagen å ta av – akkurat som jeg, gamle traver. Da får den minste brått øye på noe spennende som ligger slengt mot hekken ved nabohuset. Det er en stor, blank hjulkapsel. Jeg har passert den flere ganger – uten å se hvor fin den er, men dét gjør to våkne karer. Den minste prøver med tynne fingre å holde i et av mønsterhullene i metallet, men det gjør vondt, for kanten er kvass. Da griper han i stedet rundt omkretsen med avrundet kant. Så løfter han kapselen opp, legger den ned i albueleddene og knuger den mot brystet.