tidligere denne sommeren meldte trendwatcherne i nrk et hett fenomen: «små bokstaver er det nye store». trigget av at flere artister i det siste hadde begynt å skrive låttitler uten store forbokstaver, gikk man på jakt etter svar. statskanalen siterte et knippe eksperter på at det handlet om å skille seg ut i spillelistene, ta igjen mot CAPS-LOCK-GUTTA SOM TAR SABLA MYE PLASS, eller rett og slett om generasjon «z» sin manglende respekt for grammatikken som våre forfedre har bygget opp med sine bare hender. det jeg lurte på, var om journalistene var for unge til å ha lest blogger på 2000-tallet. for la meg fortelle dere, barn, at jeg skrev små bokstaver før ariana grande rundet barneskolen, og jeg vet nøyaktig hvorfor. for en frigjøring det var å kaste de brautende versalene. som å være på en fest der alle bergensere plutselig dro og musikkanlegget fikk være i fred for folks hoiing og dj-ing etter innfallsmetoden. små bokstaver ga ro i sjela. på wikipedia leser jeg at små bokstaver av typografer også kalles /gemen/, og slik var det: den gemene hops triumf. de stille jentenes hevn. for se, poenget med små bokstaver er ikke å krympe seg sammen. små bokstaver gjør det motsatte. de lar deg si ganske pompøse ting uten at det merkes, overskride grenser mellom det som kan sies og det som for evig bør forbli usagt. slik sett bør de betraktes som et metafysisk fenomen, som også er ganske typisk for en samtid der alle har myriader av kanaler for å få uttrykt seg, samtidig som man ikke blir hørt. dessuten (dette var før stavekontroll) gikk det raskere å skrive. små bokstaver bryter ned skillet mellom høyt og lavt, stort og smått, og rokker ved våre ideer om det riktige. slik sett er nok også denne trenden et sikkert endetidstegn.