Filmen het «Morderen» og ble vist på spanske kinoer på begynnelsen av 1970-tallet. Jeg så den aldri, men av et opposisjonelt fransk-spansk tidsskrift ble jeg bedt om å skrive om hvordan den ble annonsert i Francos Spania. På plakatene sto det: «En morder var han, ja, men han drepte ikke personer, bare kvinner».

Jeg skrev om den besynderlige markedsføringen av filmen og om det merkelige kvinnesynet i Spania. Det ble ikke en veldig god artikkel. Den hadde kanskje passet i en skoleavis, men ikke i et seriøst tidsskrift. Noen lesere reagerte på teksten. Noen klaget over at jeg var en snørrunge som ikke visste noe om livet. Andre lurte på om jeg var dum eller, enda verre, homoseksuell. Et par av dem som tok kontakt, skilte seg ut. De virket dannede, og begge tok opp personbegrepet innen filosofien og teologien. Jeg fikk en følelse av at de kjente hverandre, for innfallsvinklene og kritikken var en og den samme. De to brevskriverne mente det var feil å kritisere nettopp Spania for måten personbegrepet ble brukt; andre land, ikke minst Frankrike, brukte begrepet på samme måte.

Jeg ble forvirret. Det kvinnesynet som reklamen uttrykte, var jo så grov og primitiv – å diskutere personbegrepet i filosofien og jussen i den forbindelse var absurd.

Persons day er en viktig dag i Canada. Da feirer man at kanadiske kvinner – den 18. oktober 1929 – ble personer. Veien dit hadde vært lang og vanskelig. Våren 1927 gikk fem kvinner til søksmål der et avgjørende spørsmål ble stilt: Er kvinner «personer» i lovens forstand? Nei, svarte statsforvaltningen. Et ytterst komplisert spørsmål, mente regjeringen, som sendte saken videre til høyesterett. Domstolen kom etter nøye vurdering og seks ukers forhandlinger fram til at kvinner ikke er personer i juridisk forstand. Men landsomfattende protester og de fem kvinnenes rettslige kamp førte til at Judicial Committee of the Privy Council etter hvert fastsatte at kvinner virkelig er personer.

Mort civile. Bürgerlicher Tod. Sivil død. Å bli fratatt sin rettslige eksistens, å finnes, men ikke i juridisk forstand. Det har tidligere vært mulig å dømme mennesker til å bli ikke-personer. I germansk rett var termen «Vernichtung der Persönlichkeit». I nazirett Bürgerlicher Tod (zum Schutze des deutschen Blutes und der deutschen Ehre).

Iblant har ordet vært unødvendig, ettersom betydningen har vært klar og tydelig likevel. Da snakker jeg om kvinners sivile død i tidligere tider og, noen steder, i vår egen tid. Når vi snakker om kjønnsdiskriminering eller manglende likestilling, er det ofte eufemismer for nettopp sivil død.

Til alle tider har menn hatt en svakhet for utlegninger omkring kvinnens vesen og oppgave i livet. Utallige menn har gjennom historien følt seg kallet til å redegjøre for kvinnens natur og bestemmelse. Slike skrifter utgjør en egen, omfattende sjanger. Tenkende menn har gått i fotsporene til Aristoteles og seinere Thomas Aquinas, som mente kvinnen ble til da vinden blåste i feil retning. Opplysningens menn, i hvert fall mange av dem, var av samme oppfatning.

Hvem kan definere hva en kvinne er? Qui peut définir les femmes?

Spørsmålet innleder kommentarene til oppslagsordet «Femme» (kvinne) i Denis Diderots og Jean-Baptiste le Rond d’Alemberts «Encyclopédie», historiens største, mest banebrytende og innflytelsesrike oppslagsverk. Kommentarene ble skrevet av fire menn. En beskrev og definerte kvinnen fra en moralsk synsvinkel, en annen tok for seg spørsmålet ut fra sin kunnskap om lov og rett, en tredje bidro med sin antropologiske og medisinske ekspertise og en fjerde belyste spørsmålet ut fra et samfunnsmessig og filosofisk utgangspunkt. Sammen ble de fire enige om at kommentarene skulle innledes med spørsmålet: Qui peut définir les femmes?

Ja, hvem? Det var ikke kvinnene selv. 139 forfattere – blant dem vitenskapsmenn, historikere, filosofer, musikere – medvirket i arbeidet med Encyclopédie. Alle var menn.

Og de fire som fikk oppgaven med å finne ut hva kvinnen kunne være for noe, hadde mye å si om kvinnens foranderlige karakter, om hvordan hun fullendte kunsten med å gjøre seg attråverdig, hvordan hun mangler intellektuelle evner, hvordan hun må underordne seg mannen – for det lover og sedvane i alle siviliserte land.

Hva en mann er, var det ingen som tok seg bry med å undersøke, verken disse fire eller andre ensyklopedister. 21 år tok det enorme arbeidet med Encyclopédien. Men å definere mannen og hans natur og bestemmelse, var det ingen som ofret tid på. Det var ingen som kom på tanken om å spørre: Hva er en mann?

Montesquieu var en av bidragsyterne til Encyclopédien. Mye av det som står om kvinner der, er hentet fra Montesquieus Défense de l’Esprit des lois. Vi snakker ofte om Montesquieus maktdelingslære, dette verket betraktes som en av de fremste inspirasjonskildene grunnlovene i Vesten. Tenker vi i det hele tatt over at Montesquieu i nettopp dette verket argumenterte for mennenes despotiske makt over kvinner? Hvordan kan vi se bort fra Montesquieus krav på at kvinnen skal holdes nede? Montesquieu er overbevist om kvinner svake intellekt, lave sosiale moral, mentale lidelser og menstruasjon vil være skadelig for den gode republikken.

Femme. Femina. Et ord som dels kommer av fides (tillit, tro), dels av minus (mindre). Altså et vesen som ikke er til å stole på. I sin store roman Doktor Faustus skriver Thomas Mann om hvordan romerne med ordet femina markerte kvinnens troløse vesen. Kvinnen, også en god kvinne, blir lett offer for følelser og begjær. Hun er kilden til forfall og må derfor tøyles.

Come you spirits that tend on mortal thoughts, unsex me here …

«Når vi snakker om kjønnsdiskriminering eller manglende likestilling, er det ofte eufemismer for nettopp sivil død»

Unsex me. Avkjønn meg, sier Shakespeares Lady Macbeth før hun skal myrde kong Duncan. Et rop etter kraft til å gripe til vold? I så fall tok romerne, Montesquieu og mange andre feil.

Uansett: Kvinnen har alltid blitt betraktet med skepsis.

Den kvinnedagen vi nå feirer, ble innført i 1977. En nesten enstemmig generalforsamlingi FN bestemte det. I 1977 var østerrikeren Kurt Waldheim generalsekretær. Det var fortsatt ikke kjent at Waldheim hadde en nazistisk fortid, at han betraktet jøder som ikke-personer som kunne transporteres til dødsleirer. Men nå var det 1977, og Waldheim som holdt den høytidelige talen om resolusjonen om kvinnedagen. Resolusjonen var merkelig, siden den ikke handlet om kvinners rettigheter eller om kjønnsdiskriminering. Den tok heller ikke opp overgrep mot kvinner. Resolusjonen handler i stedet om kvinner hjalp mennene i kampen for fred, mot kolonialisme, rasisme og fremmed okkupasjon. Eller som tittelen på resolusjonen lyder: «Women’s participation in the strengthening of international peace and security and in the struggle against colonialism, racism, racial discrimination, foreign aggression and occupation and all forms of foreign domination».

Hva som menes med deltakelse, framgår i et annet FN-vedtak, Mexico-erklæringen fra 1976. Der står det: «Women have a vital role to play in the promotion of peace in all spheres of life: in the family, the community, the nation and the world».

«In the family»? Hvordan har FN tenkt seg at kvinner skal fremme freden i familien? Skal en voldtatt, mishandlet og undertrykt kvinne sørge for forsoning i familien? Man kan mistenke at mange av de landene som tok initiativ til og støttet resolusjonen, faktisk mente nettopp det.

Folkeretten skilte mellom ulike typer diskriminering. En systematisk etnisk diskriminering eller rasediskriminering, som i fortias Sør-Afrika, er en «forbrytelse mot menneskeheten og en trussel mot internasjonal fred». Det er en definisjon som gir FN s sikkerhetsråd både rett og plikt til å gripe inn, med våpenmakt om det trengs. En like systematisk diskriminering av kvinner, til og med sivile død, er derimot ingen internasjonal forbrytelse og ingen trussel mot freden. Diskriminering av og overgrep mot kvinner er tvert imot en tradisjon.

Jeg leser Partnerdrapsutvalgets utredning «Varslede drap?» (NOU 2020: 17). Den bygger på en gjennomgang av saksdokumentene i 19 saker om partnerdrap. De fleste partnerdrapene skjedde etter ett eller flere varsler. Det var partnervold før drapet i alle de 19 sakene. I 11 saker var barn til stede da drapet ble begått, og i 6 av disse var barn øyenvitne til drapet. Parene var gift eller samboende på drapstidspunktet i 15 saker, og tidligere gift eller samboende i fire saker.

Når jeg leser utredningen, tenker jeg på det internasjonale tribunalet som kvinner rundt om i verden opprettet sommeren 1976. To tusen kvinner ble samlet i Brussel for å vitne om eller lytte til vitnemål om «forbrytelser mot kvinner». Jeg var ikke der, men jeg har lest rapporten fra tribunalet. Det ser ut til å ha vært kaotiske forhold, men vitnemålene var rørende. Her var vi langt fra FN og den uforpliktende kvinnedagen, men derimot nærmere selve kjerne i det som bør gjøres alle de 365 dagene i året. Simone de Beauvoirs ord til tribunalet er like viktige i dag: Talk to one another, talk to the world, bring to light the shameful truths that half of humanity is trying to cover up.

Oversatt av Lars Nygaard