I debatten om kunst og ytringsfrihet blir kunstnere både anklaget for moralsk inkonsistens og politisk aktivisme.

Kunst i intoleransens tid

ETIKK OG ESTETIKK: Kunst har alltid vært en del av politiske bevegelser, men dagens debatt rundt ytringsfrihet og politisk kunst etterlater kunstnere i en vanskelig posisjon. Her Hannah Ryggens vev «Gru. Fra borgerkrigen i Spania» fra 1936. FOTO: NASJONALGALLERIET

2013 viste Kunstnernes Hus Victor Linds separatutstilling «Contemporary Memory». I utstillingen opplevde jeg Linds installasjon «Blind Date» fra 1999. Verket står friskt i minne i den siste tidens mediestorm der kunstfeltet står anklaget fra nær sagt en samlet presse for å kneble uønskede ytringer.

Linds installasjon «Blind date» på Kunstnernes Hus besto av to høyttalere omgitt av tre monokrome malerier. Fra høyttalerne hørte man en truende mannsstemme legge igjen hatefulle beskjeder til Linds kone på telefonsvareren, antakelig på grunn av hennes antirasistiske arbeid. I utstillingen trakk Lind historiske linjer der han impliserte seg selv og sin egen familie for å belyse hvordan hatet mot den andre fortsetter å reproduseres i dagens Norge. Utstillingen var blant annet et oppgjør med Norges rolle som medvirkende til jødedeportasjonene under annen verdenskrig.

I en anmeldelse i Billedkunst skrevet av Ingvild Krogvig, nåværende kurator på Nasjonalmuseet, ble Lind kritisert for ikke samtidig å ha tatt et oppgjør med sin egen kopling til AKP-ml, da anmelderen mente det var paradoksalt å kritisere grusomhetene begått av ett totalitært regime, men å utelate ugjerningene til et annet.

Slik jeg ser det er det en vesensforskjell mellom å bruke kunst som en arena til å legge hevd på sannheten, til det å skildre det selvopplevde som gjennom kunstnerisk bearbeiding blir til fiksjon og skaper en allmenngyldig opplevelse. I fiksjonen, her kalt kunstverket, legger kunstneren fra seg sannhetshevdet og på sitt beste kan betrakteren møte kunstverket med sin bør. Kunstneren og betrakterens erfaringer er omformet til noe annet; et nytt sted å møtes. Disse mangslungne møteplassene har vi ikke hatt tilgang til i pandemiåret.

Er ikke de fleste av oss skyldige i å være inkonsekvente, slik Victor Lind ble anklaget for?

Beslutningen om å utelate kunstneren Ina Bache Wiig fra utstillingen «Paper Planes» ved det private galleriet Standard har blåst nytt liv i oppfatningen om at kunstfeltet er intolerant. Og i kommentarfeltene er tonen mer aggressiv enn noensinne. En av dem som reagerte er Begard Reza, generalsekretær i Salam. Hun fratrådte sitt verv i Ytringsfrihetskommisjonen. Katalysatoren var at kommisjonen inviterte til «innspillsmøte for kunstnere» 23. juni der sløseriombudsmannen Are Søberg var blant debattantene.

En håndfull kunstnere har uttalt seg i den nåværende debatten, fra venstre til det verdikonservative. De få som uttaler seg tillegges enorm definisjonsmakt i beste agurktid. Jeg ser en tendens til at enkeltstående stemmer avkreves å være moralsk konsekvente og samstemte på vegne av kunstfeltet i et sett overordnede spørsmål fra et kobbel journalister, skribenter og politikere. Det er sjelden norsk presse på tvers av ideologisk standpunkt samler seg så helhjertet om en sak som i debatten knyttet til kunstnerisk frihet. I Klassekampen 2. juli skrev Mímir Kristjánsson at kunstnere ikke kan mure seg inne i «trygge rom», men gå i krigen for sine standpunkter. Er det ikke nettopp det som utspiller seg i dag?

I motsetning til Linds installasjon der en enkeltstående røst snakker i et analogt opptak, legitimeres hets og trusler i alle retninger fra hodeløse troll i sosiale medier i ytringsfrihetens navn. Ingen akter å ta ansvar for at disse mekanismene forverres av debattens uforsonlige, opinionsdannende tone. Tåler du ikke såpass?

Aftenpostens Frank Rossavik er blant dem som har sagt seg bekymret for ytringsfrihetens kår i kunstfeltet. «Det er ikke lett å stille seg opp mot rådende krefter i kunstfeltet», hevder han i ingressen på sin siste kommentar. I teksten «Rapport fra en skyttergrav på Facebook» hang han blant annet ut kunstneren Hanan Benhammars innspill i en kommentartråd på Facebook for å belyse hvilken hard skyts hans meningsfeller må tåle fra kunstnere han plasserer til venstre politisk. Rossavik har møysommelig talt opp de som trykker like på Hanan Benhammars kommentar, hele elleve i tallet, og identifiserer profilene i dårlig skjulte beskrivelser uten å navngi for å angi deres angivelige makt i kunstfeltet. En «nylig innleid museumskurator». En «tungt involvert i fordeling av stipendmidler til andre kunstnere». Gang på gang blir det spurt om hvorfor ingen kunstnere kommer liberale verdier til unnsetning. Det utelates å nevne at NBK, hovedorganet for billedkunstnere i Norge ved styreleder Ruben Steinum, i sakens anledning har gått klart ut og uttalt at organet ikke støtter boikott eller no-platforming.

«Problemet er at premissene for diskusjonen er upresise, og pressen legitimerer polariseringen»

Under pandemiåret har det skjedd et stygt skifte i en debatt uten kropper, uavhengig av ideologisk tilknytning. I et nedstengt samfunn har kunstfeltet blitt tatt til inntekt for fryktkultur og intoleranse i ulike saker på tvers av publiseringsplattformer. I samme kommentarserie i Aftenposten sammenliknet Frank Rossavik samtidens identitetspolitiske aktivisme i Norge med 1968-opprøret og AKP/ml-bevegelsen. I en sveipende bevegelse tok han med seg kunstfeltet og Kunsthøgskolen i Oslo i denne generaliseringen. Parallellen til sekstiåtterne er ganske forslitt, og har blitt tredd over hodet på hvert eneste motkulturelle anslag siden studenteropptøyene i Paris for over femti år siden. Vår tid er preget av de løpende konsekvensene fra terrorangrepene 22 juli.

I 2021 scorer Norgeførsteplass på Reporters Without Borders viktige barometer World Press Freedom Index. Norsk presse er i særklasse privilegert. Som portvoktere for kommentarfeltene sitter politikere, redaktører og journalister ansatt i statsstøttede publiseringsplattformer. Umake allianser oppstår under alibi av å kjempe for ytringsfriheten. Jeg er særlig bekymret for kunststudentene og de nylig uteksaminerte kunstnerne som er i en utprøvende fase, når politikere, journalister og ytringsfrihetskommisjonen, nedsatt av regjeringen, gang på gang hamrer løs med sine polariserende narrativ. Click-bait-journalistikk og utvisking av grensene mellom privatpersoner i sosiale medier og redaksjonelt ansatte journalister, skaper uangripelige gråsoner.

Har debattklimaet spisset seg til av at vi ikke har kunnet møtes, latt tonen modereres av kroppsvarme og blikkontakt? Medmenneskelighet og empati uteblir i samtalen. Nå som samfunnet er åpent igjen, kan vi famle oss tilbake til midten der en kan være prinsipielt uenige uten å hate hverandre?

Unge kunstnere får alvorlige, rasistiske trusler fra aktører som bekjenner seg til ytre høyre. Det bekymrer meg like mye at det tilsynelatende har skjedd en overføring fra ytre høyre til venstre der en aggressiv og uforsonlig tone preger debatten på tvers av ideologisk tilhørighet. For post-Utøya-generasjonen er opplevelsen at det er selve livet som står på spill. I møtet med disse stemmene kjenner jeg igjen en generasjonskløft som også gjorde seg gjeldende på høyden av #metoo. Kritikken av #metoo var ofte generasjonsbetinget og bevegelsen ble kontant avvist av mange eldre, toneangivende akademikere som forbeholdt seg retten til å bli klådd på på metroen i Paris i den personlige frihetens navn, et eksempel kjent fra oppropet i avisen Le Monde signert av et hundretalls kvinnelige akademikere og representanter fra kulturlivet mot #metoo. Eldre generasjoner i posisjon hadde liten forståelse for implikasjonene klasse og rase hadde på opplevd trygghet.

Jeg kjenner igjen denne retorikken i ordskiftet om kunstnerisk frihet koplet opp mot ytringsfriheten. Problemet er at premissene for diskusjonen er upresise, og en nær sagt samlet presse legitimerer polariseringen.

Det forundrer meg at kunstfeltet tillegges så mye realmakt. Ifølge Telemarksforskning har den gjennomsnittlige billedkunstner kun 89.000 i årlig inntekt fra kunstnerisk arbeid, mens den totale gjennomsnittslønnen for gruppen er 286.000. Kun 17 prosent i kulturbransjen har fast ansettelse, når man ser på gruppene visuelle kunstnere, skribenter, interiørarkitekter og designere, skuespillere og dansere, musikere og komponister. Likevel, fra Klassekampen til Subjekt, fra sosiolog Thomas Hylland Eriksen til Erling Marthinsen, journalisten som fikk sparken i Resett etter å ha brukt et bilde av et filmomslag som viser en ridder i tempelridderordenen – en organisasjon Breivik hevdet å være med i – har i år uttrykt bekymring for ytringsfrihetens kår i kunstfeltet ved ulike anledninger. For eksempel har stykket «Ways of Seeing» fått kritikk på etisk grunnlag både av statsminister Erna Solberg og sosiolog og journalist Kjetil Rolness, for å nevne noen.

Kampen for like rettigheter har ved mange anledninger vært tett knyttet opp mot kunstfeltet, der enkelte kunstnere og kunstnergrupper nasjonalt og internasjonalt har jobbet med organisert aktivisme, som for eksempel ACT UP under Aids-krisa i USA, eller alene og tematisk med et tydelig antifascistisk budskap slik for eksempel norske Hannah Ryggen gjorde.

Politisk engasjert kunst er imidlertid ikke den dominerende tendensen når det gjelder produksjon, innkjøp eller representasjon, verken i Norge eller internasjonalt, selv om toneangivende publiseringsplattformer som Subjekt jobber hardt for å overbevise folk om at «woke»-bevegelsen har strupetak på kunstfeltet.

Historisk sett har majoriteten av vestlig kunst reflektert smaken til overklassen fra et hvitt, cis-heteronormativt standpunkt. Markedet styrer fortsatt. I Norge er arbeidet for bredere representasjon i kunstfeltet pågående med kunstnerorganisasjonene som pådrivere, og statsfinansierte museer som sakte følger etter.

Den private aktøren Galleri Standard har ikke akkurat stått i forgrunnen for dette arbeidet, og påstanden om at galleristen skulle ha ekskludert Ina Bache Wiig fordi han er tyrannisert av woke-bevegelsen er mildt sagt usannsynlig. Han er i sin fulle rett til å avlyse en avtale med en kunstner som ikke jobber i overenskomst med galleriets verdier enten det er ideologiske eller økonomiske hensyn som tas. Bache Wiig viste i 2020 en separatutstilling ved det kunstnerstyrte visningsrommet LNM. Hun er ikke utestengt fra kunstfeltet selv om hun fronter en hard og polemisk kritikk av Pride-bevegelsen med kunst- og utstillingsprosjektet «Not Today, Satan!», som snart vises ved Bærum kunsthall. Både Resett og Dokument.no har gitt saken og Bache Wiigs kunstprosjekter bred dekning. Koplingen til disse aktørene er antakelig like gunstig for Standards omsetning som det å forsøke seg på salg av feministisk performancekunst.

Retting 13. juli: Opprinnelig stod det at Erling Marthinsen fikk sparken i Resett etter å ha brukt et bilde fra Anders Behring Breiviks manifest til profilbilde. Dette er feil. Marthinsen ble sagt opp på grunn av et profilbilde på Facebook av et filmomslag som viser en ridder i Tempelridderordenen - en organisasjon Breivik hevdet å være med i. Det er nå rettet.

RETTEN TIL YTRING: Rettigheitstenkinga generelt har utvikla seg frå eit spørsmål om rett frå til eit spørsmål om rett til, skriv Jørn Øyrehagen Sunde. ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS
AKTIV DEBATTANT: Ahmed Umar er en norsk-sudansk kunstner utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo. Han er aktiv som debattant på sosiale medier og er blitt et forbilde for unge homofile i Sudan.
ETIKK OG ESTETIKK: Kunst har alltid vært en del av politiske bevegelser, men dagens debatt rundt ytringsfrihet og politisk kunst etterlater kunstnere i en vanskelig posisjon. Her Hannah Ryggens vev «Gru. Fra borgerkrigen i Spania» fra 1936. FOTO: NASJONALGALLERIET
STÅR STØTT: Forfatter Sandra Lillebø, som er styremedlem i Den norske Forfatterforening, svarer på kritikken fra medlemmene i kjølvannet av at foreningen skrev under på et støtteopprop mot Ytringsfrihets­kommisjonen.
FOTO: HANNE MARIE LENTH SOLBØ
Serie

Sløseri og ytringer

Striden rundt Are Søbergs «Sløseriombudsmannen» og Ytringsfrihetskommisjonens arbeid spisser seg til. Her er Klassekampens dekning samlet.

IDA MADSEN FØLLING har delt denne artiklen med deg.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production