Huskeregler for uenighet

Mímir Kristjánsson skriver i Klassekampen om uenighet og meninger 2. juli. Mot avslutningen oppsummerer han på denne måten: «Skal vi bli klokere må vi gå i dialog med mennesker som mener noe annet enn oss selv. Og skal vi vinne kampen om samfunnsretningen, må vi også tørre å gå i krigen for våre standpunkter.»

Det er jeg helt enig med ham i. Det er en forutsetning for at samfunnet skal utvikle seg, at meninger får bryne seg mot hverandre. Dette ligger også i kjernen av det sosiologen Lars Laird Iversen har kalt et «uenighetsfellesskap» – en gruppe mennesker med ulike meninger som er i en felles prosess for å løse et problem eller utfordring. Et slikt fellesskap kan være den demokratiske offentligheten, og det å finne veien videre for samfunnet kan være utfordringen. Man kan lett argumentere for at politiske debatter som Kristjánsson nevner, hvor vi begge ofte har argumentert med og mot representanter fra partier og bevegelser vi har lite til overs for, er en del av et slikt viktig fellesskap.

Kristjánsson har blitt kritisert for sin deltagelse i et bestemt teaterstykke. Jeg synes norsk offentlighet har hatt mange nok kommentatorer som har utbasunert sterke meninger om scenekunst de aldri har sett de siste årene, så jeg skal pent la være å ha noen meninger om akkurat det. Men det er et mer prinsipielt skille jeg kanskje synes han hopper over i sin kommentar, og som jeg vil kommentere.

Dersom et slikt uenighetsfellesskap skal fungere, bør man nemlig, på tross av uenighet, ha en viss enighet om spillereglene uenigheten skal foregå innenfor. Jeg kan nevne tre:

1. Man bør ha en viss enighet om hvordan man avgjør hva som er sant og ikke. Dersom det er helt umulig å finne noen felles erkjennelsesteoretisk grunn, kommer det lite ut av diskusjon. Den som prøver å diskutere med ytterliggående konspirasjonsteoretikere, vil fort se at det gjerne blir som det gamle munnhellet om å spille sjakk med en due. Dua vil uansett drite på brettet og spankulere rundt som om den har vunnet.

«Man bør ha en viss enighet om spillereglene.»

2. Man bør ha en viss enighet om det demokratiske rammeverket, erkjenne alles menneskeverd, avstå fra vold etc. Aktører på høyresiden utfordrer de demokratiske spillereglene, både i enkelte østeuropeiske land og i USA. Det undergraver muligheten for å skape et fellesskap rundt politiske uenigheter.

3. Man bør spille med åpne kort. Man bør kunne ha rimelig tillit til at en person mener det han sier, og er åpen om bakgrunnen for det. Dersom noen later som de er noen de ikke er og har skjulte agendaer, blir det krevende å skulle etablere et uenighetsfellesskap.

Deter viktig å gjøre seg slike betraktninger når man velger hvem man skal prioritere å gå i dialog, diskusjon eller krangel med. Jeg har ingen problemer med delta i opphetede debatter med for eksempel en Frp-politiker. Jeg ville derimot neppe stilt opp på et arrangement i regi av noen av ytre høyres «alternative» nyhetskanaler. De feiler ofte både på det erkjennelsesteoretiske og på det demokratiske. Enkelte har hatt en forretningsmodell som går på å piske opp hat mot enkeltpersoner som deretter får alle innbokser fylt med både lovstridig rasisme og trusler, men også selvsagt mye som er lovlig, men svært dårlig folkeskikk. Det er vanskelig å ta argumenter om ytringsfrihet på alvor fra aktører som aktivt forsøker å skremme andre til taushet.

Den såkalte «Sløseriombudsmannen» ser også ut til å feile på enkelte av disse punktene. Han er kritisert for å delvis ha basert seg nettopp på den sistnevnte strategien. I tillegg er det en konto som ganske åpenbart har operert under falskt flagg i mange år. Det har etter hvert kommet fram mange tegn på at kontoen har vært styrt av et bitte lite ultraliberalistisk miljø ytterst på høyrefløyen, som i valg har fått oppslutning fra noen få hundre til noen få tusen stemmer.

«Nattvekterstat» er lite populært i Norge. Kamp mot offentlig sløsing er derimot betydelig mer populært. Derfor er det lett å se at man kan bli fristet til å stjele «metapolitikk»-strategien til moderne høyreekstreme og drive ideologikamp under falskt flagg. Men spesielt redelig er det ikke.

Om og hvordan man skal gå i dialog, diskusjon eller krangel med «Sløseriombudsmannen» og lignende aktører eller ikke, kan man sikkert ha ulike meninger om, også etter å ha vurdert disse aspektene. Jeg tror derimot det er nettopp denne manglende respekten for rammene for saklig uenighet som gjør at mange er kritiske. Det handler ikke om uenigheten i seg selv. Akkurat på dette punktet synes jeg dermed Kristjánsson blir litt for lettvint.

RONNY KJELSBERG har delt denne artiklen med deg.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production