«Og Gud sa: la det bli lys» (1. Mosebok 1:14). Årets første utepils i tigerstaden kom korona-sent, men til slutt var dagen her. Det føltes helt absurd. «Hæ? Kan jeg både sitte her OG drikke alkohol?» Restriksjonene hadde vart så lenge at de nesten virket grunnlovsfestet. På selve dagen skinte i tillegg sola der vi satt. Man kunne blitt euforisk av mindre. Likevel er det en del uvaner fra Teams-sosialiseringa som fortsatt sitter i kroppen. Kan jeg bare prate uten å unmute meg først? Kan jeg gi applaus på analogt vis, ved å faktisk klappe hendene sammen, ikke trykke på applausknappen? Jeg trodde i utgangspunktet det bare skulle være å skru på en bryter i hodet for å omstille seg tilbake til et fysisk liv, men jeg hadde sannelig blitt rusten på sosialiseringens kunst. Det gjelder nok ikke bare meg. Tror det var lurt av Oslo å åpne gradvis. Jeg har alltid tenkt at det var utelukkende på grunn av smittefare (som er den offisielle uttalelsen), men å ikke åpne for kontortilværelse samtidig som man åpner for utepilsen, er nok smart av flere grunner. Det blir rett og slett for mye for folk. «Skal jeg sosialisere ved kaffemaskina på kontoret hele dagen, i tillegg til å dra på utepils med de samme folka etterpå, uten mulighet til å mute meg selv og andre?!» I et tidligere liv var vi alle på kontoret hver dag, mandag til fredag, hele dagen, i tillegg til sommerfester, seminarhelger og julebord. På fritida var det bursdager, bryllup og 30-årslag. Jeg gleder meg enormt til dette igjen blir hverdagen, men vi må nok ta stegene gradvis. Bli vant til at andre nå faktisk kan se deg fra livet og ned også. At du ikke bare kan skru av kamera om du ikke orker mer. Nå vil andre både se og høre hele deg, bein og det hele. Husk bukser!