Mye av Arne Nordheims musikk er som fluepapir. Den suger til seg metaforer og verbale utskeielser. Dette skyldes ofte Nordheim selv og hans fabelaktige evne til å fortelle om musikken sin. Ofte kunne han åpne verkene sine gjennom norske setninger som førte til at lyttingen, for noen av oss, ble rik og metaformettet. Noe av dette har å gjøre med at mange av verkene hans forholder seg til tekster som befinner seg i midten av den europeiske kanon. Jeg snakker blant annet om Dante, Rilke, Bibelen, og, i denne forbindelsen, Shakespeare. Nordheim brukte de store dikterne til å utforme komposisjoner på ulike måter der musikken alltid tok ordene videre, enten de nå ble sunget eller transformert til musikk.