«Alt blir språk, språk som synger», sa Arne Nordheim.

Mye av Arne Nordheims musikk er som fluepapir. Den suger til seg metaforer og verbale utskeielser. Dette skyldes ofte Nordheim selv og hans fabelaktige evne til å fortelle om musikken sin. Ofte kunne han åpne verkene sine gjennom norske setninger som førte til at lyttingen, for noen av oss, ble rik og metaformettet. Noe av dette har å gjøre med at mange av verkene hans forholder seg til tekster som befinner seg i midten av den europeiske kanon. Jeg snakker blant annet om Dante, Rilke, Bibelen, og, i denne forbindelsen, Shakespeare. Nordheim brukte de store dikterne til å utforme komposisjoner på ulike måter der musikken alltid tok ordene videre, enten de nå ble sunget eller transformert til musikk.