Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Akkurat nå

På utsiden av den godt gjemte grotta kom jeg til å tenke på en gang jeg var på fest og drakk fireball. Den samiske drinkmasteren fortalte at han en gang hadde begravd en haug med reinbein på stranda langs Spanias vestkyst. Han lo rått med tanken på framtidas arkeologer. Hva slags sprø teorier vil de få når de graver opp bein fra rein?! Jeg lot tankene vandre mens jeg slurpet whisky med kanelsmak. Hvor langt tilbake i menneskehetens historie har vi moret oss på framtidsmenneskets bekostning? En venn av meg har lenge grublet på om folk i steinalderen hadde humor, eller om de er like seriøse som ettertidens mennesker har tolket dem som. Grublingen har smittet over på meg. Kanskje de kjeda seg, like mye som nå, det var ikke så mye annet å finne på, så de la igjen en tag. Her var jeg – dette er meg. Jeg sto der med ansiktet vendt mot et mørkt hull rett inn i fjellveggen. Kan jeg gå inn, spurte jeg med den mest innyndende stemmen jeg har. Nei, var det kontante svaret. Værsåsnill sa jeg, bare lille meg, kan jeg ikke pliz pliz pliz få lov å gå inn? For å komme ned dit må du ha et tau, det er bratt, og du kan kutte av deg fingeren med et feilsteg, fikk jeg vite. Likevel skrek lysten i meg. Jeg har alltid hatt en tiltrekning til mørke grotter, samtidig som jeg skyr mørke skoger. Vi vet ikke hvor dyp den er, for vi kan ikke gå langt inn, fikk jeg høre. Hvorfor ikke, spurte jeg. En stor slange, større enn noe dagslys har sett, ligger på tvers og vokter grotta. Hvor stor ville jeg vite, mest for å hale ut tida og pønske ut en mulighet for å likevel komme meg inn. Det vet vi ikke, vi kan verken se bakenden eller hodet, bare den veldige kroppen som bukter seg foran inngangen til den store salen.