Jeg husker da jeg kom til dette huset. Det var på oppfordring fra mange i nabolaget. De hadde fått nok av at huset kastet skygge og skapte misstemning blant alle de andre husene i nabolaget. Uansett hvor mye de pusset opp, malte, gjorde seg fjonge, var det noe med dette huset, på høyden midt iblant dem, som fikk det hele til å virke gråere. Mange mente det skyldtes den strenge gamle gubben som bodde der. Han kjeftet, smelte og viste til borettslagsregler. Omsider fikk man kastet ham ut, og jeg, som ung, frisk og radikal, med sans for skarpe farger, fikk ta over huset. I starten var jeg svært entusiastisk. Jeg hadde planer om å male om huset, slå ned noen vegger, skaffe en del nytt inventar og ha en mer romslig holdning overfor naboene. Men så begynte jeg å se det. Det kom sakte, men jeg merket det når jeg satt i den antikke gamle skinnstolen og nøt et glass vin, at jeg så hvor perfekt laget vinduene var. Hvilken fantastisk utsikt de ga, og hvor gode vinklene var. Helt rette. Men det var ikke til å komme utenom at nabohuset ødela utsikten. Særlig det nye karnappet beskar utsikten over de flate, fine åkrene. Og så den fargen! Grell. En ettermiddag merket jeg at vanntrykket var svakt, i dusjen. Etter å ha undersøkt fant jeg ut at hele rørsystemet var koblet sammen under huset mitt. Når for mange vasket klær eller laget mat, falt trykket. Da det ikke fungerte å sende brev til de andre, hvor jeg la med et nyttig tidsskjema der alle fikk en tilmålt vannbrukstid og vannmengde, måtte jeg ta affære. Heldigvis var stoppekranene lett tilgjengelig, i kjelleren min. Og nå planlegger en nabo et stort utbygg, som vil gå inn i hagen min … Det. Går. Bare. IKKE. AN!!