De fem første episodene (del én) av Netflix’ storsatsing «Lupin» var overraskende gode. Men ikke riktig så gode som man følte de burde vært. Det fiffige grepet med å endre hovedpersonens navn fra Arsène til Assane, og å endre hans status fra hvit overklasse til innvandrer-arbeiderklasse, og hans person fra fiktiv gentlemanstyv til en reell Arsène Lupin-fan som er ute etter å hevne sin uskyldig dømte far, var bare nesten nok. For parallelt med at handlingen skred fram, og bakenforliggende sammenhenger åpenbarte seg, mistet serien sin egenart og romanhyllende stil og eleganse. Den ble mer som «alle andre» spenningsserier, og mindre sofistikert. Samt at den leverte en svært frustrerende og lite troverdig cliffhanger av en avslutning.