Når jeg tenker på Geoff Dyer – som essayist og fotoskribent – ser jeg for meg to tilsynelatende motstridende krefter. På den ene siden er han en analytiker med et skarpt blikk for detaljer, i stand til å beskrive hvordan et bilde framstår, rent teknisk, for så å dissekere det, bit for bit. Men han er også en leken og tidvis uærbødig forfatter, som arbeider intuitivt, og vil heller følge sine egne innfall og tilbøyeligheter enn å la seg lenke av sin intellektuelle samvittighet; for ham vil behovet for en historisk ramme rundt fotografen nedprioriteres til fordel for et artig sidespor eller morsom anekdote.