Fra yrkesopplæring og ‘utsetting’ til dåp og fostring har barndom tatt mange ulike former.
Mon tro om det er pandemiens påtvungent tette familieliv som har aktualisert diskusjonene i mediene om barneoppdragelse? FN har slått fast at Norge er et av de beste land å vokse opp i. Men nå summer stemmene til en voksengenerasjon som er i villrede: Har polstringen av barndommen gått for langt? Er den utstrakte betjeningen av barna usunn både for barn og voksne?