Solen er i ferd med å gå ned. Det er kaldt, men jeg sitter ute. I en fluktstol. På mitt akkurat ferdige utegulv. Markterrasse. Platting. Kjært barn har mange navn, jeg har psevdonym. Og godt er det. For mitt nysnekrede utegulv ligger i en kommune som ikke setter pris på at man gjør noe som helst med underlaget sitt. Med mindre man kjenner noen i kommunen, selvfølgelig. Da er det ikke så vrient. Da kan man få lov til å gjøre nær sagt hva man vil. Jeg kjenner ingen i kommunen, derfor er det viktig at ingen oppdaget mitt nye gulv. Jeg kan ikke bli avslørt av en spalte i avisen. Gulvet er cirka 16 kvadratmeter stort, i trykkimpregnert furu, kjøpt på den lokale trelasten. Bestillingen ble gjort per e-post. Alt var stengt. Det er et solid gulv, som hviler på nesten fem tonn grus, som jeg selv har flyttet med trillebår fra veien der den ble levert. Det er sannsynligvis mulig å se gulvet hvis man flyr lavt over med sjøfly. Det hender iblant at noen flyr over her, men jeg tror ikke det er kommunen som kikker. Det er sikkert en eller annen entusiast. Jeg er glad jeg ikke har sjøfly som hobby, for det har jeg ikke råd til. Spesielt ikke etter denne markterrassen. Byggematerialer har blitt utrolig dyrt under pandemien. Det er enten fordi folk pusser opp som gale eller noe med global handel, kanskje det skipet som satte seg fast i Suez-kanalen. Jeg leste at egyptiske myndigheter krever nesten én milliard