Jeg har alltid vært dårlig til å holde kontakt med folk. Nå om dagen er det jo ofte det motsatte som er problemet, at det ikke går an å møte noen uten at de skal legge deg til på Facebook og dermed kan spore deg opp etterpå, noe som har tatt mye av mystikken ut av tilværelsen, hvis jeg skal være ærlig, men den gangen jeg jobbet i smykkeutsalget på en The Dead-konsert i Mountain View utenfor San Francisco var det ennå ikke sånn, vi ante heller ikke omfanget av hva de drev på med borte i hovedkvarteret til Google (som lå bare noen hundre meter unna stedet der konserten utspilte seg), snarere levde vi uten å vite det ut de siste krampetrekningene av det preteknologiske livet, der vi fortsatt trodde at det ga mening å eksponere seg for virkeligheten, noe som sikkert også var grunnen til at vi etter at konserten var over bestemte oss for å overnatte på et jorde like i nærheten. Det var altså meg, den uberegnelige franskmannen og den rødhåra hippien fra Florida, vi hadde dessuten med oss en helflaske whisky, og etter at sola hadde gått ned og de andre konsertgjestene var spredd for alle vinder satt vi der i det åpne landskapet og drakk taust, som de siste eksemplarene av en utdøende art. Dette varte helt til Florida fyrte opp en joint, som han sendte rundt før han oppfordra oss til å legge oss tilbake på ryggen og kikke opp i himmelen, og siden vi ennå ikke hadde fått oss sosiale medier aner jeg ikke hvor de to andre blei av, hvilke veier livet førte dem inn på, og jeg har heller ikke klart å finne ut av det, trass krafta i den søkemotoren hvis hovedkvarter sikkert for lengst har spist opp det jordet vi sov på, og der vi neste morgen ble vekka av en politimann som fortalte at vi ikke et sekund lenger fikk lov til å oppholde oss.