Potensielt gripende Oscar-dokumentar hemmes av kunstige knep.
Populær og Oscar-vinnende blekksprutdokumentar undergraver sin egen intensjon. Jeg har sett denne filmen to ganger (først med forventninger, så med mistenksomhet), jeg har lest mye og godt om dens innhold og ambisjoner – og jeg tør si jeg både ser og forstår det den har å by på. Likevel føler jeg hverken gleden, ærefrykten eller beundringen andre anmeldere ser ut til å ha for historien om en mann som i møtet med en blekksprut lærer å leve igjen.
Regi og manus: Pippa Ehrlich, James Reed
Med: Craig Foster, Tom Foster
Lengde: 1 t. 25 min.
Vist på: Netflix
På papiret ser «Hva jeg lærte av en blekksprut» akkurat ut som en film som bør engasjere meg: En naturfotograf som møter veggen så hardt (etter å ha fullført et langvarig og krevende oppdrag) at han ikke finner lyst eller ork til annet enn å dykke i havet, slik han pleide å gjøre da han var barn? Wow. Allerede her finnes kimen til et fascinerende portrett. Så når mannen (Craig Foster, filmens fortellerstemme og førstefotograf) under en av sine mange dykketurer i det kalde vannet utenfor Sør-Afrikas stormfulle sydspiss, treffer på en lur og leken blekksprut … som han så møter igjen og igjen, og filmer hver eneste dag i over ett år – og som han dermed oppnår direkte, tillitsbasert kontakt med … Da har man langt mer enn kun de nødvendigste ingredienser for en eksepsjonell naturdokumentar. Likevel er det noe som mangler.
