Selva Almada

Døde jenter

Sakprosa

Oversatt av Bente Lodgaard

Camino forlag 2021, 161 sider

Da jeg var 13, skjedde det et mord på en ung jente like ved der jeg bodde. Det samme opplevde Selva Almada i Argentina da hun var nøyaktig like gammel som meg. Nyheten står for meg med samme adrenalinskarpe klarhet Almada beskriver i åpningsscenen i «Døde jenter» (2014), nå på norsk i Bente Lodgaards gode oversettelse; i likhet med henne husker jeg nøyaktig hvor jeg sto da jeg hørte om drapet. Også Almadas far grillet idet nyheten kom på radio: Den 19 år gamle studenten Andrea Danne var blitt knivdrept. Ingen ble tatt i saken. Min morder – mopedsjåføren fra fantomtegningen – ble først dømt 17 år senere.

Med bokas karakteristiske ro og sensibilitet fanger Almada opp et definerende øyeblikk av innsikt barnekroppen nekter å glemme: At det er farlig å begynne å ligne en kvinne. Og få steder er verre enn Argentina, hvor det ifølge et anslag skjer kvinnedrap – femicido – hver 30. time. «I mer enn tjue år var Andrea nærværende. Hun vendte jevnlig tilbake sammen med nyheten om enda en død kvinne», skriver Almada. I «Døde jenter» griper hun fatt i tre uløste saker fra 1980-tallet; i tillegg til Andrea, også den 15-årige hushjelpen María, som forsvant etter jobb, og ble funnet på en forlatt tomt med et belte rundt halsen, og Sarita, 20, som aldri kom hjem fra biltur med sin gifte elsker Dady.

Gjennom et esoterisk-journalistisk detektivarbeid, der skjønnlitterære grep blandes med det dokumentariske, leter Almada opp ofrenes venner og familie i støvete argentinske småbyer. Hun ringer brødre som ikke vil snakke og venter i timevis på kafeer; en uvirksomhet som ofte skaper utålmodig kribling i teksten.

Samme produktive kontrast oppstår når kulden fra et utall drapssaker brytes mot nærværende beskrivelser av omgivelsene, hvor mye av bokas store styrker ligger, som eksempelet fra en humpete busstur: «Jeg kjenner bare eimen av bøling i den tunge luften bussen langsomt kjører gjennom. Pels, fjær, brunst, dyreunger, avføring. Og lukten av stillestående vann i trau og kunstige dammer». De 161 sidene formelig dirrer av hete og av rykter det virker umulig å slå i hjel, selv etter 30 år. Svigermoren er overbevist om at Andreas mor må ha gjort det. Andre mistenker bussjåføren, og spåkona Almada jevnlig konsulterer peker i samme retning: «I tarotkortene dukker en elsker opp.»

«Det handler om tiår med systemsvikt.»

I motsetning til flertallet av true crime-historier, jakter ikke Almada bare på den skyldige, men gir oss et personlig og politisk etnografisk feltarbeid som sporer et foraktfullt blikk på kvinnekroppen tilbake til 1980-tallets utkantstrøk. Jenter seksualiseres allerede som barn. Tenåringsgraviditetene florerer. Arbeiderklassens kvinner kjøpes og brukes uten at noen løfter et øyenbryn: Almada husker hvordan en enslig onkel jevnlig fikk besøk. I et annet sterkt parti hører hun om guttegjenger som velger seg jenter fra «nedre klassesjikt», inviterer dem på dans og kjører seg vill. «Der ventet resten av gjengen, og jenta måtte betjene dem alle [ …] Etterpå ga de henne penger for at hun skulle tie.» Ulike former for pengetransaksjoner går som en rød tråd gjennom drapssakene.

Til slutt blir navnene og historiene så mange at de ikke lar seg skille fra hverandre, og gir leseren et inntrykk av hvordan det må være å følge den daglige argentinske nyhetsstrømmen, der tusenvis av ofre blir en flytende organisme av detaljer og datoer. På samme vis kan det av og til være vanskelig å skille 1980-tallet fra dagens situasjon; noe som gjør det velskrevne, kontekstualiserende etterordet av Sør-Amerika-kjenner Ingrid Fadnes velkomment. Som sørgelig uinnvidd i argentinsk historie blir jeg også nysgjerrig på betydningen av brytningsfasen mellom diktatur og et skjørt demokrati, noe blant andre Klaus Theweleit tar for seg i «Male Fantasies» (1977), en studie av kvinnehat i perioden mellom første og andre verdenskrig.

For dette handler ikke bare om ukultur, men også om tiår med politisk systemsvikt. Da «Døde jenter» kom, spiret feminismen og raseriet over drapsstatistikkene over hele kontinentet. Opprøret startet i Mexico – Roberto Bolaño beskriver kvinnedrapene der i «2666» (2004) – og i 2015 eksploderte også Argentina i enorme demonstrasjoner under banneret ni una menos, «ikke én mindre». Uten tvil klarer Almada, selv en aktiv pådriver i bevegelsen, å forvalte momentumet hun skriver i: Ved å vende seg bakover, viser hun med sterk overbevisningskraft hvor dype røtter den morderiske kvinneforakten har.