Etter å ha tenkt lenge på denne boken vegrer jeg meg fortsatt for å forlate konkretene. En del av det å skrive om en bok, er å etablere sin egen fortelling om den. Det krever en viss avstand til stoffet, en viss grad av abstraksjon. Og det krever en viss følelse av eierskap til fortellingen og spørsmålene den reiser – eierskap som i: Når noe blir sendt ut i en offentlighet, blir det delt, gitt til andre. Slik er det også med «Einars bok»: Den er delt, gitt til oss. Samtidig kaller noen historier på leserens forsiktighet, kanskje til og med tilbakeholdenhet. «Einars bok» er også en slik bok. Det aner man allerede med tittelen: Boken er ikke bare leserens, den er Einars. Mer enn å mene noe om fortellingen er min impuls å ville være en stille besøkende i det som ble én families hjerteskjærende drama. Men Katrine Sele, som selv er utenforstående til dette dramaet, fortjener mer enn en vegrende anmelder, for hun har skrevet en fin, på mange måter imponerende bok.