… at det ikke er lett å designe et klassikeromslag når man ikke har lest boka. Nettstedet Lit Hub har samlet noen av de underligste resultatene på markedet. Hva med James Joyces «Portrait of the Artist as a Young Man» illustrert ved en henslengt ung maler i opprevne jeans og caps, eller «Pride and Prejudice» representert ved en heftig
Underverdenen: Karl Ove Knausgård skriver i ‘Voluspås’ ånd.
Gerður Kristný
VOLVER: Dagfin Werenskiolds relieff med motiv fra gudekvadene i Den eldre Edda. FOTO: WIKIMEDIA
Det var selvsagt litt av en nyhet at det kom ut en ny bok av Karl Ove Knausgård. I «Morgenstjernen» kjemper oppdiktede bergensere med indre demoner, drikker store mengder alkohol og røyker så iherdig at leseren blir nødt til å lufte ut etter hvert kapittel. De fleste av dem har samfunnsmessige forpliktelser å oppfylle, hovedsakelig overfor familien sin. Noen tar seg av barna sine, andre steller gamle foreldre eller en syk ektefelle. Så er det også pasienter på institusjoner som trenger pleie. De som ikke trenger å ta hånd om noen, eller ikke vil, dømmes til ulykke og ensomhet. En av dem er Iselin, en skolejente som plages av hodepine. For å beskrive plagene fortelles det i boka: «Da stakk det til i hodet igjen. Metallstrengen gled gjennom hjernen som en eggedeler.» Her får vi en kvikk allusjon til diktet ‘Klassebilde 67’ fra «Paraply» av Lars Saabye Christensen, som ender slik: «snart er bare framtida tilbake / og musikken, / som faller som eggdelere / over hjernen.»
Etter å ha tenkt lenge på denne boken vegrer jeg meg fortsatt for å forlate konkretene. En del av det å skrive om en bok, er å etablere sin egen fortelling om den. Det krever en viss avstand til stoffet, en viss grad av abstraksjon. Og det krever en viss følelse av eierskap til fortellingen og spørsmålene den reiser – eierskap som i: Når noe blir sendt ut i en offentlighet, blir det delt, gitt til andre. Slik er det også med «Einars bok»: Den er delt, gitt til oss. Samtidig kaller noen historier på leserens forsiktighet, kanskje til og med tilbakeholdenhet. «Einars bok» er også en slik bok. Det aner man allerede med tittelen: Boken er ikke bare leserens, den er Einars. Mer enn å mene noe om fortellingen er min impuls å ville være en stille besøkende i det som ble én families hjerteskjærende drama. Men Katrine Sele, som selv er utenforstående til dette dramaet, fortjener mer enn en vegrende anmelder, for hun har skrevet en fin, på mange måter imponerende bok.