På vei til PS Hotel og Maritea Dæhlins lyd- og overnattingsinstallasjon «I guess you have a lot of questions. A bedtime story», tenkte jeg på hvor død byen var. Det ligger et slør av ensomhet over byrommene. I tråd med denne ensomheten skulle jeg altså oppsøke et hotellrom der jeg skulle tilbringe natten helt alene sammen med en forhåndsprogrammert lydinstallasjon. Tanken på et rom som ikke var en del av mitt eget hjem føltes snålt besnærende, men mangelen på andre mennesker gjorde også at det fremstod som en forlengelse av isolasjonstilværelsen.

I et lite hotellrom med køyeseng, vegg-til-vegg-teppe og en lenestol, plukker jeg opp et brev der det er informasjon om hva som skal skje. Cirka 23.30 vil lydinstallasjonen begynne å spille, og jeg blir oppfordret til å lytte til den fra sengen uten andre distraksjoner, men det er opp til meg om jeg vil sove eller være våken. 7.30 avsluttes den, og fra klokken 8.00 serveres det frokost på hotellet. Det er rart å anmelde noe jeg har tatt inn gjennom ulike bevissthetsnivåer. Jeg blir naturlig nok usikker på hva jeg har opplevd når jeg har sovet gjennom deler av det. Samtidig er det gjennom denne persepsjonen, gjennom søvn, det oppstår spenning.

Selve lydverket består av tekster og stemmer, som i tillegg til Dæhlin selv, er skrevet og fremført av journalist og forfatter Sigrun Slapgard og lingvist og aktivist Yasnaya Elena A. Gil. Tekstene leses på ulike språk, hovedsakelig norsk og engelsk, men også andre språk. Det er klippet sånn at enkelte deler gjentas, og det spilles ulike lydfiler samtidig. Det er derfor ikke alt som gir semantisk mening, ofte er det en mer musikalsk kvalitet ved lyden. Jeg sovner og våkner litt om hverandre, tar lyden inn gjennom den hvilende kroppen istedenfor å prøve å forstå. Klokken 6.30 våkner jeg av Slapgards tydelige stemme. Hun forteller om sitt eget internasjonale engasjement og om sitt forhold til Maritea Dæhlins mor, Gitte. Hun forteller om hjembygdas engasjement for å strikke votter til Afrika og om latterliggjøringen av initiativet. Der jeg ligger i køyesengen og våkner, treffer det meg nærere og mer oppriktig enn lydinstallasjoner flest. Hele natten er søvnen blitt avbrutt av lydsekvenser jeg har fått med meg mer eller mindre av bevisst eller ubevisst, men nå kjenner jeg tydeligheten som et velkomment tilskudd som jeg ikke har kunstbetrakterens intellektuelle forsvar mot.

Noe av det pandemien har lært meg om kunst, er hvor betydningsfullt rommet og forvandlingen av rom er for kunstopplevelsen. Tidligere har jeg hatt en god teoretisk forståelse av dette, men når mangelen på andre rom enn ens egne er påtakelig, er savnet etter kunstens evne til å forvandle noe av det jeg har kjent mest på. Hotellrom er i utgangspunktet helt nøytrale rom. Det er sjelden personlige eller symbolske gjenstander eller effekter på hotell. Hotellet representerer bare seg selv og sin funksjon. Når jeg blir gitt et sett med regler, og lyd begynner å strømme ut etter at jeg har lagt meg i sengen, oppstår det et kunstrom som bryter med forventningene til det nøytrale. Det oppstår dermed en spennende kompleksitet. Jeg var redd for at ensomheten i opplevelsen skulle bli dominerende, men denne forvandlingen hadde en intensitet i seg som gjorde at jeg følte meg som en genuin deltaker, ikke bare betrakter, til verket.

Samtidig med hotell- og overnattingsinstallasjonen, stiller Kunstnernes Hus ut Gitte Dæhlins skulptur «Hun som bærer minnet om denne jorda, hvor bærer denne jorda henne?», som viser en kvinne som bærer noe som ligner en flamme på ryggen. Denne flammen er til stede i de to kvinnenes stemmer gjennom natten. Når jeg står opp, får jeg åpne en gave som lå innpakket på puten da jeg kom inn. Det er en oransje cap med påskriften «In Solidarity I Trust». Fordi jeg har gått inn og ut av søvn mens jeg har tatt innover meg verket, har jeg ikke klart å holde fast i mine egne tanker om hva det hele handler om. Kunsten, verket og livet har føltes flytende og uhåndterlig. Litt sliten setter jeg capen på hodet og ser meg i speilet. Plutselig handler alt om fellesskap og om å tørre å tro på det. Det svevende og det konkrete spiller sammen, og jeg gjør meg litt lettet klar for en ny dag med pandemi.

Fordi pandemien har så stor påvirkning på hvordan vi får lov til å møte kunst, spesielt i Oslo-området, blir min lesning av verket også sterkt preget av sykdommen og isolasjonen. Men dette er ikke et pandemiverk. Det er et verk som kan leses fra betrakterens innerste, det vil gi utspring for mange ulike tolkninger der verden alltid ville spille sin egen rolle. I en annen tid på et annet sted, kunne jeg ha lest det annerledes, men det ville vært like gyldig, like sant og like fint.