Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Sørlandsvendepunkt: Et vennepar i Lyngør tok vare på New York-musiker Cassandra Jenkins da hun trengte det som mest.

Sommer kommer

LYNGØR, NEW YORK: Musiker m.m. Cassandra Jenkins avbildet på besøk hos Tine og Ole i 2019, da hun skrev store deler av sitt strålende nye album. FOTO: OLE BRODERSEN

Cassandra Jenkins har laget et av årets album, etter et sjokkerende selvmord, etter et opphold i Norge og etter at hun gjenoppfant seg selv. Intervju

Cassandra Jenkins lener seg fram mot skjermen og beveger armene, som for å skyve fra hverandre bøkene i hyllene bare hun kan se. Hun illustrerer hvordan hun vil at albumet «An Overview on Phenomenal Nature» skal oppleves, som en portal som leder fra hvordan verden var før og til den nye normalen. Selv skal hun sette seg i bilen og kjøre tre timer sørover fra det blomstertapetserte barndomsrommet til sin far, i bestemoras hus, hvor hun har søkt ly for pandemien. I enden av kjøreturen venter hennes egentlig hjem i New York City – og en vaksine framskyndet av underliggende sykdom.

Samtalen vår skal imidlertid begynne med en annen reise, og en vesentlig del av en av årets fineste plater. Ja, egentlig begynner vel denne historien med en fotoutstilling hun holdt på en slags kunstnernes åpne helg i New York for mange år siden. Inn kom den norske fotografen Ole Brodersen. Han var på jordomseiling. De kom i prat, ble hengende rundt i byen og på båten hans som lå til kai i hennes nabolag. Nytt vennskap ble til e-postutveksling og planer om mini-norgesturné sommeren 2019. Men planer endres.

Multikunstneren Jenkins, som har spilt bass med flere anerkjente indieartister i folkrock-segmentet, som Fiery Furnaces’ Eleanor Friedberger og Hold Steadys Craig Finn, fikk tilbud om å bli med i backingbandet til David Berman, poetisk anlagt indielegende også kjent som Purple Mountains. Et prosjekt startet ti år etter at Bermans forrige band, Silver Jews, ble oppløst. «Purple Mountains» kom ut i juli 2019, den sommeren alt så som lysest ut for Jenkins, og plata begeistret kritikere og andre med hektende melodier og generell livslede. Turnéplanene var lagt. Fire øvinger gjennomført. Og så valgte Berman 7. august å gå ut av tida. Sjokket var stort og kalenderen var plutselig helt åpen.

– Jeg fant ut at det eneste jeg ikke hadde kansellert da jeg ble med i Purple Mountains-bandet, var flybillettene til Norge. Flyet gikk 10. august, tre dager etter at han døde. Jeg husker at jeg tenkte at det ville være sprøtt om jeg i stedet for å dra på turné med David dro til Norge, som jeg opprinnelig hadde planlagt. Én time brukte jeg på å pakke, for en måneds tur. Det var på en måte rett i taxi, en flytur og så våknet jeg opp et helt fremmed sted, med venner som tok veldig godt vare på meg.

Vennene var altså Ole Brodersen og hans kone Tine, som driver Galleri Seilloftet i Lyngør, hvor de også bor. En idyllisk uthavn midt mellom Risør og Tvedestrand, i sistnevnte kommune. Det er svaberg, fyrtårn og hvite trehus, og kun mulig å komme til med båt. Videoen til «Ambiguous Norway» har Jenkins i sin helhet satt sammen av Brodersens bildemateriale fra skjærgården. Han står også for coveret. Hun fikk tilgang til en bildeserie, og valgte akkurat det bildet på grunn av kombinasjonen solnedgang, sjøsprøytmagi og lillafargen på lyngen, slik den er der på Sørlandet på sensommeren.

Cassandra Jenkins er egentlig en skikkelig morgenfugl, men gikk aldri ut av tidssonen hjemmefra, så norgesoppholdet gjorde henne til en nattravn. Mens de andre sov, satt hun oppe og skrev, i den stillheten som er ved sjøen når alle sommergjestene har reist. Slik ble tekstene på albumet til.

Hun pleide å våkne ved totida, til en lapp på bordet fra Brodersen. Med et budskap som er oppsummert slik i refrenget til sangen «New Bikini»: Baby, go jump in the ocean / It’s cold enough to get your blood moving / Yeah, the water / It cures everything. For hun tok ham på ordet, og hun oppdaget morgenbadets gleder. I tillegg ble det seilturer, flere bad og mye mat. Oppholdet i Lyngør gjorde henne godt, som hun sier. Men det var også en ambivalens.

– Det var veldig fint og rart. Ingenting var som jeg trodde det skulle vært. Lyngør tok meg ut av fantasien om være på turné, til en slags alternativ virkelighet der jeg kunne ta innover meg at David var borte.

Tilbake i Statene dro hun i stedet rett på veien med Craig Finn. I bagasjen var låtmateriale fra Jenkins’ «Play Till You Win» (2017), en solodebut med hjerte for syttitallets folk og rock. Ventelig var det i dette omlandet oppfølgeren ville lagt seg, om hun ikke hadde reist til Lyngør og latt svaberg gi tone til det som har kommet ut. For tilbake på scenene i USA klarte hun ikke å framføre materialet hun hadde spilt før. Hun måtte lage noe nytt. Det bar i studio med venn og produsent Josh Kaufman, som tidligere har jobbet med Grateful Deads Bob Weir, nevnte Finn og Taylor Swift. Årets «An Overview on Phenomenal Nature» har da også harmoniske fellestrekk med Swifts to siste. Åpningssporet «Michelangelo» peker tilbake på tidligere arbeider, og er også den eneste som ble med fra tida før Berman døde. Deretter er det saksofonen som er de nydelige tekstenes fremste sparringpartner.

Men Jenkins er ikke bare sanger, låtskriver, bassist og fotograf. Hun er også fugletitter. «The Ramble», sistesporet, er den eneste sangen hun ikke spilte inn med Kaufmann.

– Det var i april i fjor. Central Park var helt tom. Jeg sto opp klokka fem om morgenen, for å gå og se på fugler. Det var så fredelig, men også uhyggelig. For parken pleide alltid være så full, og jeg var der helt alene.

Hun skrev også en tekst, men den fjernet hun. Det samme gjorde hun med et større gitar-arrangement. Det som ble igjen var fuglesang, Stuart Bogies saksofon og Eric Biondos trommer, spilt inn i deres respektive karantener andre steder i Statene.

– Jeg fant ut at dersom noen på den andre siden av jorda hørte dette, så trengte de ikke høre mine ord. Jeg ville heller ta dem med på en vårtur i Central Park.

En ny vår vil det bli for innspilt musikk og, mener hun. Musikerne holder seg aktive. I hennes krets, den som nå har digitalt gym- og kaffemøte hver morgen klokka halv ni, kan nevnes medlemmer i band som Big Thief, Deerhoof, Here We Go Magic og Hold Steady. Vi snakker her om den kollektivistiske urbane indiens eliteserie, med Big Thief som tabelltopper akkurat nå. I intervju med Musikkmagasinet, da kvartetten spilte på Øya 2019, var det også vennskap og samspill de framsnakket. Og det er når nevnte gjeng nevnes, at stemmen til Jenkins knekker.

– Jeg hadde lagt opp livet mitt til at jeg ikke trengte å ringe eller melde noen for å treffe kjente. Jeg trengte ikke planlegge noe. Jeg gikk bare fra en klubb til en annen. Noen ganger var det helt magisk. Du kunne gå fra den ene fabelaktige konserten i Brooklyn til den neste. Og selv da visste vi å sette pris det. Vi visste vi var heldige som fikk se alle våre venner spille, og iblant spille sammen. Som jeg savner det! Jeg er et skikkelig flokkdyr.

«Jeg ville neppe skrevet en sang om noen jeg ikke ønsket alt godt.»

Hennes egen karriere har også lenge handlet om å være en i mengden.

– Det er veldig stor forskjell på det å være en del av andres kontekst og det å være helt meg selv. Det er veldig helende. Samtidig elsker jeg å spille i band, og liker egentlig ikke rampelyset. Det er ubehagelig for meg, men jeg begynner bli komfortabel med tanken på at jeg har en stemme som nå er ute i verden, at folk begynner å bli kjent med meg, og at jeg blir kjent med dem på en ny måte. Akkurat det er fantastisk.

Fantastisk er også ordene hun bruker om vevkunstneren Mrinalini Mukherjees’ utstilling «Phenomenal Nature» på The Met i New York, utstillingen som ga navn til albumet. Skulpturene opplevdes overskridende. En overbevisning om styrken i feminine former. Og noe hun tror utvilsomt er hørbart i flere av sangene.

– Jeg følte meg veldig hjemme i det rommet. Tålmodighet og skjønnhet strålte ut av matriark-figurene. Jeg følte at jeg fikk tillatelse til å ta opp plass i verden, være sterk. På «Hailey» ser jeg på en dame jeg beundrer, og feirer henne. Kanskje feirer jeg også min egen indre styrke. For når jeg ser det i det andre, kan jeg også begynne å finne det samme i meg selv.

Skrivemåten hennes, hvor hun gjerne låner linjer fra samtaler med andre, eller notislapper i Lyngør, gjør det for øvrig lettere å ta personlig plass. Hun føler seg nesten som en journalist, en observatør, som referer det hun ser og møter. Med den stadig pågående hjemlige diskusjonen om virkelighetslitteratur og bruken av levende rollemodeller i kunsten, er det nødvendig å spørre henne om hvilke etiske vurderinger hun selv har gjort med tanke på siteringer, og hvordan hun skiller deres betraktninger fra sine egne i tekstene.

– Jeg forsøker fortsatt sortere i hva som er hva. Når jeg for eksempel bruker ordene til en synsk dame, slik som på albumet, så blir det mine ord når jeg synger dem. Skillet blir uklart. Jeg blir mediet hun snakker gjennom. Jeg har ikke overnaturlige krefter, men jeg kan gi den historien videre. Det er mektige fortellinger er.

– Det var først etter at jeg ga ut albumet at jeg begynte å bekymre meg for hva disse folka ville mene om dette her. Underbevisst tenkte jeg kanskje på Virginia Woolf, og hvordan hun brukte andre menneskers stemmer. Men jeg er ikke sikker på at det var inspirasjonen. Jeg fikk forresten nettopp vite at en kamerat av meg ikke likte å bli sitert slik han ble. Hvordan jeg skal forholde meg til det, er jeg fortsatt usikker på. Det var tøft, men jeg lærer. Og jeg tror at alt går bra så lenge det gjøres med gode intensjoner. Jeg ville neppe skrevet en sang om noen jeg ikke ønsket alt godt.

For å understreke budskapet vil hun gjerne få legge til, etter at hun egentlig skal dra for å få den der vaksinen: Ring en venn! Det har aldri vært så viktig som nå.

Cassandra Jenkins’ nye album er ute nå, mens Ole Brodersen etter planen har fotoutstilling på Shoot Gallery i Oslo og Kragerø Kunstforening med noen ganske andre bilder i mai.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production