Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Avant Våler: Musiker Frode Haltli skriver om fortidas spøkelsers innvirkning på hans nye album generelt og ett spor spesielt.

Gravberget

OG BAKOM SYNGER SKOGENE: Haltli i sonen/skogen. FOTO: ANTONIO ARMENTANO

«Gravberget» er en låt som mediterer over «den tapte musikken som vi forsøker å vise et gjenskinn av», ifølge opphavsmannen selv, Frode Haltli.

Newtone Studio, oktober 2020: Erlend Apneseth klimprer seg inn i polsdansrytmen ved hjelp av to hardingfeler på fanget. Hans P. Kjorstad lytter og ser, og setter på et tidspunkt inn et tema – improviserer litt over det – og spiller videre på polsdansen, som har tre vek, eller deler. Kontrabassist Fredrik Luhr Dietrichson tar forsiktig over de rytmiske markeringene fra hardingfela med pizzicato-flageoletter, før hele ensemblet er inne. Først etter dette breier den meditative hoveddelen seg ut. «Gravberget» er, i all beskjedenhet, en grande Finnskogspols, mitt magnum opus av egenkomponerte polsdanser.

Sommeren 1982 flyttet familien min fra Levanger til Våler i Solør, som ligger mellom Elverum og Kongsvinger i tidligere Hedmark fylke. Jeg var sju år og skulle begynne på skolen i dette duvende skog- og åkerlandskapet, langt fra fjord og fjell. Jeg ville ikke flytte fra Trøndelag, men to gode innsalg var at i Våler fantes ei lang «italiensk» sandstrand ved Glomma, med flotte bademuligheter, og det var garantert masse snø hver vinter! Faren min arbeidet med salg av sponplater i Norske Skog, det var derfor vi måtte flytte til Våler, der Saga lå som hjørnesteinsbedrift.

De tre kommunene som utgjør Solør er Våler, Åsnes og Grue. Foreldrene mine hadde få år tidligere bygd eget hus i Levanger, nå flyttet vi rett inn i et nytt hus øverst i Spæsjåsa, rett over Vålbyen, det lille sentrumet i kommunen. Lenger innpå skogen ligger grenseområdet Finnskogen, kulturelt fortsatt sterkt preget av finneinnvandringen på 1600-tallet. Kraftsenteret på Finnskogen i dag er Svullrya på Grue Finnskog, der bor kunstnere som Sinikka Langeland, Tore Hansen og Hanne Borchgrevink. Skogfinner og tatere, norsk eller svensk: Solør og Finnskogen har i flere hundre år vært en kulturell smeltedigel.

Det største tettstedet på Våler Finnskog er Gravberget, med rundt 50 innbyggere. Da jeg vokste opp var det preget av fraflytting, nedleggelse av grendeskole og skolekorps. Men en gang yrte det av liv i Gravberget, den gangen skogsdrifta var storbutikk som krevde mye arbeidskraft, og tømmeret ble fløtet gjennom Haldammen og ned Fliselva. Jeg husker selv tømmerlensene på Glomma da jeg vokste opp – de var mest et forstyrrende element i badinga, og det var selvfølgelig for lengst slutt på dansende tømmerfløtere ute på elvene. I Gravberget ble det i 1968 filmet at Astrid og Hans Kørra danset polsdans på kjøkkenet, men filmen var stum.

Arne Moseng, organist i Våler da jeg vokste opp, ga meg noen noteopptegnelser av låter etter Gustav Kåterud, skrevet ned rundt 1920, som jeg etterhvert spilte litt lokalt. På et tidspunkt fikk jeg en opptakskassett fra et barnebarn av Gustav Kåterud: Det var opptak Eivind Groven gjorde av Kåterud for NRK i 1939. Jeg var 14–15 år, satt på gutterommet og hørte på disse skurrete opptakene av en gammel gubbe som sang og spilte fele, innspilt på et tidspunkt da denne musikken var gått av moten for lengst. Det var som om det luktet røyk og skogskoie. Spillet og sangen til Kåterud hadde en dåm av tradisjon og gammel tid, samtidig som det var originalt og personlig. Han spilte polsdansene høyst ulikt i karakter og tempo, alt ettersom hva som kledde den enkelte låta. Og han må være den viktigste kilden for vokal folkemusikk i Solør, med en unik versjon av middelalderballaden «Sjugurd og trollbrura» som et høydepunkt.

Tidlig i oppveksten tok jeg hver lørdag timer med Erik Bergene fra Namnå i Grue. Erik hadde hatt Gunnar Østhaug fra Kjellmyra i Åsnes som lærer. Gunnar var veldig stolt over hvor langt Erik hadde kommet på Musikkhøgskolen. Og mens Gunnar i sin tid lærte Erik opp i trekkspillkomponister som Frosini og Deiro, så spilte jeg Bach og Nordheim med Erik.

Gunnar kom fra en veldig musikalsk familie: Faren hans, Jon Østhaug, var en sentral tradisjonsbærer, uløselig knytta til en av de mest kjente polsdansene fra Solør, og definitivt den med det mest spennende bakteppet: «Den springdansen Puken spelte da Gruekjerka brann» – en referanse til den tragiske kirkebrannen i Grue under høytidsgudstjenesten første pinsedag i 1822, hvor minst 113 personer omkom, hovedsakelig kvinner og barn. Puken sjøl satt i spiret og godtet seg med en lystig polsdans.

Da 1920-tallet kom,var det helt slutt på at folk ville ha polsdans på fest. Som dansemusikere flest var Jon Østhaug fleksibel: Var det foxtrot og tango de ville ha, så fikk de det! Fra 30-tallet ble han faktisk selv trommis i Østhaugs Danseorkester. Unggutten Kjell Kornstad spilte trekkspill i orkesteret, og han var definitivt eldstemann da jeg ble med i Våler trekkspillklubb som barn, jeg tror han spilte til han var nærmere 100. Og selv om Jon Østhaug døde mange år før jeg ble født, så føler jeg liksom en forbindelse til Kjellmyras store musikant.

Adolf Haldammen er også gammel på de opptakene jeg har hørt, trolig gjort av Asbjørn Mo på 50-tallet. Haldammen var en skikkelig Finnskog-gubbe, tømmerfløter og oppvokst rett ved Gravberget. Han spilte mye med Jon og Håkon Andersson fra svenskesida rett over Halsjøen, og han sang gjerne samtidig som han spilte fele. Sønnen til Adolf Haldammen, værprofeten Einar Adolfson fra Possåsen, var kjendis i Solør da jeg vokste opp, og et fast innslag i lokalavisa. Selv om Adolf Haldammen overførte mye gammel Finnskogskunnskap om vær, vind og litt trolldom til neste generasjon, så ser det ikke ut som om musikken gikk i arv, dessverre.

Et annet sted som musikken stilnet er Juvberget, bare få kilometer fra Gravberget. Opprinnelig et finnetorp, men på slutten av 1800-tallet en av de største gårdene i området, med utrolige 80 000 tilhørende mål skog. Særlig i tiårene fram til 1900 var det mye musikk der, med brødrene Julius og Einar Juvberget i spissen for «Juvbergsmusikken». Julius skal ha hatt musikkutdanning fra Tyskland, og det er en imponerende notesamling igjen etter ham: Jeg kikket selv på deler av den da jeg var med Trond Nordby til Flisa og gjorde undersøkelser til hans bok «Folkelige toner over djupe skoger» (Pax 2019). Turstien Finnskogleden går gjennom Juvberget, området er i dag gjengrodd og uten bilvei på vinteren. Selv ble jeg overrasket over fortidas storhet da Maja og jeg litt tilfeldig vandret inn på tunet der, på bryllupsreise til fots fra Gravberget for 15 år siden. Julius selv døde ugift og barnløs i 1899.

«Solør-musikken passet nok ikke helt inn i det nasjonalromantiske idiomet.»

Interessen for den eldre folkemusikken fra Solør og Finnskogen har vokst i meg over tid, og jeg har i perioder brukt mye tid på særlig lydopptak, men også skriftlige kilder, og da må jeg særlig nevne O.M. Sandvigs opptegnelser fra området, publisert i boka «Solør-musikken» av Atle Lien Jenssen i 1996. Kanskje viktigst for meg er det at jeg har fått spille og levendegjort musikken med andre. Det startet for alvor i studietida på 90-tallet med felespiller Vegar Vårdal, og siden har jeg spilt Finnskogspols med mange andre også. Noen av låtene fra Solør har blitt rene hits i folkemusikkmiljøer i Norge og Sverige de siste tiårene.

Men det forundrer meg likevel at så mye av dette materialet fortsatt er ukjent, så lite spilt, og ikke minst så lite studert. Det mangler ikke på kilder, på Glomdalsmuseet befinner det seg masse arkivopptak som ennå ikke er ordentlig katalogisert. Og hva med alt materialet etter Asbjørn Mo fra Åsnes? Hvem blir førstemann til å studere Juvbergsmusikken? Er mye av dette ukjent fordi Solør har hatt lav status i folkemusikk-Norge? Det kan jo være at folkemusikken i Solør har vært lite påaktet fordi den nærmest døde ut før den ble revitalisert i vår tid, i motsetning til andre områder der traderingen har pågått i ubrutt linje til i dag.

Solør-musikken passet nok ikke helt inn i det nasjonalromantiske idiomet, med tydelig påvirkning av finsk og svensk tradisjon, og heller mollstemt enn oppbyggelig. Eller henger det sammen med en manglende interesse for dette geografiske området generelt? Hvordan har det seg at dialekta forsvinner så fort når bygdeungdom fra Solør flytter inn til byen? Da jeg vokste opp var det ingen av de fra taterslekt i klassen min som snakket høyt om egen bakgrunn. I dag tror jeg at det er en annen stolthet rundt det å være tater. De reisendes musikk og kultur har spilt en stor rolle i Solør, men først nå de siste årene har deres fremste musikalske representant Elias Akselsen fått den anerkjennelsen han fortjener.

Jeg arbeidet mye med alle de 10 musikerne i Avant Folk-bandet for å kunne ivareta den asymmetriske rytmen i polsdansen, 3/4-takt med en treer som er kortere enn de to første slagene. Jeg vil følge Kåteruds eksempel, å ikke standardisere, ikke presse musikken inn i rammer som er kjente fra før. Alt er overført muntlig, det er et grunnprinsipp i dette bandet, og noe som jeg også har tatt med meg fra folkemusikken. Selv om jeg har arbeidet mye med komplekse partiturer i andre sammenhenger, så har det en egen verdi å lære noe på øret, det er enklere å komme fram til en felles forståelse av rytme og frasering uten noter og notater. Follow the money, heter det – jeg sier: Følg buestrøkene til felespilleren!

Etter at temaet i «Gravberget» er presentert, ligger polsdansrytmen og duver videre, men det oppstår andre lag som flyter rundt med improvisatoriske kommenterer. Min egen rolle i dette frie partiet er bygget rundt små sitater fra polsdanser etter nettopp Haldammen, Østhaug og Kåterud. Noen takter her, noen takter der. I tillegg kommer jeg inn på en svensk grenselåt, «Bock-Marits vallåt», og trommis Siv Øyunn Kjenstad synger med. Juhani Silvola på akustisk gitar holder polsdansrytmen i gang. Meditasjonen går over i høyere intensitet og Oddrun Liljas nærmest psykedeliske elgitarsolo. Organist Ståle Storløkken og Rolf-Erik Nystrøm på saxofon pøser på med energi. Tema settes inn igjen med Hildegunn Øiseths bukkehorn på toppen, før alt fades ut som det startet, med Erlend Apneseth klimprende på to hardingfeler.

Jeg trengte noe mer enn arbeidstittelen «Polsdans» da dette skulle utgis på «Avant Folk II». Jeg lette etter noe som knyttet musikken til det geografiske utgangspunktet, og skogsbygda Gravberget dukket fort opp. Etter å ha gått noen runder med det, har Gravberget blitt noe mer enn den flotte bygda som åpenbarer seg en knapp times kjøretur østover fra Våler sentrum. «Gravberget» har blitt en låt som reflekterer og mediterer over fortidas spellemenn, den tapte musikken som vi forsøker å vise et gjenskinn av, og skape helt nye klanger ut av. Et gravberg i måneskinn, med tettbygde skogsarbeidere og kvinnfolk som svever i måneskinn, polsdansende til bukkehorn og elgitar.

Frode Haltlis «Avant Folk II» slippes fredag, med tilhørende digital slippfest og strømmekonsert. Se Riksscenens nettsider for mer informasjon.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production