Åttende mars i fjor: Samfunnet hadde fortsatt ikke blitt stengt ned, og oppmøtet på Youngstorget var godt. Dagen hadde som vanlig fått oppmerksomhet, og mitt lokale bydelssentrum kunne friste med en gratis rose til alle kvinner som handlet på blomsterbutikken, og avslag på kaffen til alle kvinner i kaffebarene.
Mars 1971: Albumklassikeren «Blue» er på vei ut, helt til Joni Mitchell velger å gjøre essensielle endringer i siste liten.
For femti år siden fant Joni Mitchell sine vinger. Førti år seinere fant musiker og forfatter Unnveig Aas ro gjennom søvnløse netter, i kokongen med «Blue».
Mitt første møte med «Blue» var tidlig i 20-årene mine. Jeg hadde så vidt begynt å få jobber som musiker og var i gang med min første diktsamling. Men i møtet med «Blue» var jeg ikke musiker eller poet; jeg var en søvnløs som ville få sove igjen. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke fikk sove. Det var en rastløshet, noe som bare lå og kribla under huden min og som gjorde at jeg ikke klarte å falle til ro. Jeg leide et lite, avlangt soverom i kollektiv i Schweigaards gate i Gamlebyen i Oslo. Faren min hadde nettopp blitt friskmeldt fra kreftsykdom, men jeg hadde også vært gjennom et brudd.
