I 1997 var jeg i Zagreb sammen med min kone, som holdt på med fredsforskning og dialogarbeid i de krigsrammede landene på Balkan. Vi bodde på Hotel Dubrovnik, et tilsynelatende flott og moderne, men etter hvert nokså nedslitt kommunistisk hotell. En av kveldene hun var opptatt med arbeidsforpliktelser, ble jeg liggende i sengen og se på tv-sendinger fra Bosnia, Kroatia og Serbia. Mens jeg svitsjet frem og tilbake mellom nyheter på språk jeg ikke forsto – og hele tre forskjellige versjoner av spillprogrammet Lykkehjulet – ble jeg overrumplet av det som, i sammenhengen, fremsto som en piratsending, som om noen hadde hacket kabelnettet fra en van i garasjen under hotellet.