Før ble fattige barn slept til skolestua under hyl og skrik. Men det ble lesere av dem.
Koronaen har rammet kulturlivet hardt, men ikke leserne. Vi trenger verken scene eller publikum, bare tid, og tåler godt å være hjemme. Det betyr ikke at vi er innadvendte; å gå inn i en bok er å gå ut i verden, den gamle og moderne, slik den har tedd seg for andre og kaster lys over vår egen.
Marta Tveit, Torgrim Eggen, Demian Vitanza, Karin Sveen og Synne Øverland Knudsen skriver med bløt blyant på lørdager.
Politikere i solnedgang
Det er ikke bare vi som klager når våre folkevalgte skal fortelle sine livshistorier. I siste utgave av Weekendavisen lufter journalisten Leny Malacinski sin frustrasjon over danske politikeres biografititler: Omslagene er så kjedelige at man skal «legge en lang bane kokain fram» om man skal klare å holde øynene åpne. Hun nevner noen mindre interessevekkende titler: «Om de fleste og det meste» av Lars Løkke Rasmussen, Per Stig Møllers «Udenrigsminister i krig og fred» og Uffe Elleman-Jensens «Som blad i høst. Mit liv etter politikk».
