Akkurat nå
Jeg har oppdaga det å gå. Sette én fot foran den andre der ute i verden og se hva som skjer.
Slapp av, dette blir ikke en sånn derre vagabonderingshyllest som sortkledde menn som drømmer om å bli forfattere driver med når de oppdager at de ikke kan skrive likevel. Det er bare en helt ordinær high five til det å oppdage byen du bor i.
Etter åtte år i en storby er det først nå jeg veit om flere snarveier enn trikkeruter. Lenge slang jeg meg bare på no kollektivt som endte sånn omtrent der jeg skulle, selv om det medførte enda lenger reisevei enn det å smette bort noen kvartaler.
Endelig har jeg danna meg et indre bykart – som i et dataspill der jeg levler hele tida og utvider verdenskartet hver gang jeg treffer grensa. Så der går jeg med eventyrhatten på og bare what’s west of westeros mens jeg går i sirkler rundt på Frogner.
Og tida opphører liksom litt. Det er ingen trikk å løpe til, ingen bussavgangstider å sjekke før jeg går ut av døra, jeg bare ramler ut akkurat når jeg sjøl vil. Førti minutter er ingenting når jeg bare går.
Da er det også greit å gå seg vill, for det tar ikke lange tida før noe kjent dukker opp og jeg bare kan skjene inn på riktig spor igjen.
Men det hører jo til sjeldenhetene, for tida insisterer jo som regel på sin eksistens, og for det meste går jeg der med fjeset nedi telefonkartet langs en motorvei, mens jeg stresser for å rekke å komme fram til avtalt tid uten å ha Ruters «finn reise»-skjema å forholde meg til, bare Googles veibeskrivelse som tydeligvis er tilpassa mævre, sånn at jeg alltid er for tidlig ute i stedet, som en eller annen taper med gnagsår og eksos i lungene. Ikke har jeg egentlig noen avtaler heller.
Kan i det minste bli mannlig forfatter, da.
Amøbe
