Sikkerhetsstyrker i Myanmar skal ha skutt og drept minst 18 demonstranter i går. Maktbruken for å stanse protestene ser ut til å trappes opp, melder FNs menneskerettighetskontor OHCHR.
Sikkerhetsstyrkene har trappet opp sine operasjoner mot demonstrantene og opptrådte lørdag mer aggressivt enn de har gjort tidligere. Flere hundre mennesker ble pågrepet, blant annet av sivilkledd politi i Yangon og Mandalay. Statlige medier i landet melder at 479 mennesker ble pågrepet bare i løpet av lørdagen. Også flere journalister skal ha blitt anholdt og fraktet bort av politiet.
Siden militærkuppet 1. februar har et voksende antall demonstranter protestert daglig i Yangon og Mandalay, men også i mindre byer som Dawei i sørøst og Monywa, nordvest for Mandalay.
USAs utenriksminister Antony Blinken fordømmer krigsforbrytelsene som skal ha blitt begått i Tigray-regionen i Etiopia. – USA er dypt bekymret som følge av grusomhetene som rapporteres og den forverrede situasjonen i Tigray-regionen, sa Blinken i en uttalelse lørdag.
Dagen før kom Amnesty International med en ny rapport der soldater fra Eritrea beskyldes for drap på flere hundre sivile i Tigray. Regjeringen i Eritrea har avvist anklagene.
KRISE: Arbeidere forsøker å slukke en oljebrann etter et saudiarabisk bombeanrep i juli. FOTO: HANI MOHAMMED, AP/NTB Hani Mohammed
– Titusener av sivile har blitt rapportert såret eller drept i krigshandlingene, samtidig har helseinstitusjoner, skoler, hjelpeorganisasjoner og livsviktig infrastruktur blitt angrepet, sier generalsekretær Bernt G. Apeland i Røde Kors.
I dag inviterer FN til ny giverkonferanse for Jemen, i samarbeid med Sverige og Sveits. Under den forrige giverkonferansen i juni i fjor ble det gitt tilsagn om tolv milliarder kroner.
Dette var rundt sju milliarder for lite til å dekke de mest grunnleggende behovene ut året, og FN måtte mot slutten av året derfor halvere matrasjonene til rundt åtte millioner mennesker nord i landet.
På randen
Nesten 21 millioner mennesker i Jemen trenger nødhjelp, og ifølge FN står 5 millioner av dem på randen av en hungerkatastrofe.
FN advarte nylig om at 400.000 barn under fem år er i akutt fare for å dø av sult, dersom ikke verdenssamfunnet straks kommer dem til unnsetning.
Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) ber om at flyplassen i hovedstaden Sana gjenåpnes og håper å kunne nå tre millioner mennesker i landet i år.
For å hjelpe, trengs imidlertid tilgang. Krigshandlingene i landet har den siste tida blusset opp, noe som gjør det vanskelig å drive hjelpearbeid. En koronapandemi på toppen, gjør det enda vanskeligere.
Militæroffensiv
Houthi-bevegelsen, som etter flere år med kaotiske tilstander tok kontroll over Sana i september 2014, innledet i begynnelsen av februar en offensiv mot byen Marib og oljefeltene rundt.
Der befinner det seg fra før opptil 1 million internflyktninger.
– Folk flykter på nytt fra kampene, og i løpet av det siste året har mange vært nødt til å flykte på grunn av flom. Her lever de under veldig vanskelige forhold. Dette viser hvordan folk i Jemen rammes av flere kriser samtidig, sier Apeland.
Bombet i grus
Saudi-Arabia støtter den gamle regjeringen i Jemen og gikk sammen med De forente arabiske emirater til krig mot houthiene i mars 2015.
Koalisjonen har siden, med støtte fra vestlige land som USA og Storbritannia, gjennomført over 22.000 flyangrep og bombet store deler av Jemens infrastruktur i grus.
De forente arabiske emirater har samtidig hatt soldater på bakken og støtter separatister som har erklært selvstyre i sør.
Minst 112.000 mennesker er ifølge Armed Conflict Location & Event Data Project (Acled) trolig drept i løpet av den seks år lange krigen, og FN har omtalt landet som vår tids verste humanitære krise.
«Trues du av vikinger? Skaff dine egne!» Denne strategien var retningsgivende for konger og kongsemner i Europa gjennom vikingtiden.
Frans-Arne Stylegar, arkeolog
VÆRINGENE: Mellom 900- og 1100-tallet ble skandinaviske krigere hentet til Kiev-riket, der de kunne gjøre karriere i storfyrstenes druzhina (hird). Her «Invitasjonen av væringene», av Viktor Mikhailovich Vasnetsov (1848-1926). ILLUSTRASJON: WIKIMEDIA COMMONS
I løpet av 900-tallet opptrer rikt utstyrte graver med sporer, stigbøyler, praktsverd og andre kostbare, gjerne importerte våpen. Gravene finnes ikke bare i Norge og Norden, men mer eller mindre overalt i de delene av Europa der kristen gravskikk fremdeles ikke var enerådende, med andre ord i nord og i øst.
Hvem var det som ble gravlagt på denne måten da vikingtiden gikk mot slutten? En vanlig forklaring er at det dreier seg om skandinaviske leiekrigere i tjeneste hos ulike konger og fyrster. Men kan det kanskje like mye være snakk om en internasjonal «stil», der makt, rikdom og krigeridealer ble knyttet sammen, og blant annet ble uttrykt gjennom å bære praktfulle våpen og rytterutstyr?
Egne vikinger
I 970-årene kjempet en brødreflokk om makten i Kiev-riket. Da eldstemann lot broren drepe, så den yngste av brødrene, Vladimir, skriften på veggen og rømte til Skandinavia. Etter en tid i eksil kom Vladimir tilbake til Novgorod med en stor flokk «væringer», skandinaviske krigere, forteller den russiske krøniken. Hvor mange som kom, får vi et inntrykk av i bysantinske kilder. De opplyser at Vladimir etter å ha blitt enehersker i Kiev, sendte 6000 væringer sørover for å hjelpe keiseren i Konstantinopel med å slå ned et opprør ledet av «mot-keiseren» Bardas Fokas.
«Trues du av vikinger? Skaff deg dine egne!» Denne strategien var retningsgivende for konger og kongsemner ulike steder i Europa gjennom hele vikingtiden. De angelsaksiske kongene i England benyttet seg av den, tidvis med suksess, og det samme gjorde de karolingiske keiserne. Det kunne foregå på ulike måter. Men fra midten av 900-tallet ser det ut til å ha oppstått en form der skandinaver ikke bare ble hentet inn en masse, i form av flåter eller landbaserte hærer som kunne «overtales» til å skifte side og heller slåss mot sine tidligere allierte, men der krigere i større grad på individuell basis ble tatt opp i ulike herskeres personlige livgarde.
Tre krigerkonger
Gjennom skriftlige kilder fremgår det at rundt år 1000 fantes det – i tillegg til mulighetene i det hjemlige – tre viktige sentra der krigere fra Skandinavia kunne gjøre karriere: I Knud den stores tingmannalid i England, i væringgarden i keiserens Konstantinopel eller som del av storfyrst Vladimir og Kievfyrstenes druzhina (hird).
Vi behøver ikke å gå lenger enn til tre berømte krigere som alle endte opp som konger i Norge for å belyse akkurat det.
Olav Tryggvason vokste etter sagatradisjonen opp i kretsen rundt Vladimirs druzhina i 980-årene. Hans morbror, Sigurd Eiriksson, skal ha vært en av lederne for hirden. Da Olav kom til skjells år og alder, ledet han i flere år en vikingflåte som herjet i kong Æthelreds engelske rike, inntil han ble overbevist om å skifte side – for den nette pris av 22.000 pund sølv.
Olav Haraldsson gjentok denne øvelsen noen år senere. Også han skiftet side, og bare prisen var økt. Siden tilbød han sine tjenester til hertugen av Normandie. Da Olav så – som norsk konge – ble tvunget i eksil i 1028, var det til Kiev han dro, og herfra vendte han tilbake til det skjebnesvangre slaget på Stiklestad.
Halvbroren, Harald Sigurdsson, vendte seg mot øst etter Stiklestad. Etter å ha tjenestegjort i Jaroslavs druzhina i Kiev, sluttet han seg til keiserens væringgarde i Konstantinopel og gjorde karriere der. Han kom siden tilbake til Norge, smidd i hymens lenker med en av Jaroslavs døtre og med kongeverdigheten i sikte.
Hva da med de arkeologiske kildene?
SVARTHAUG: Et av Europas aller største gravmonumenter fra vikingtiden er den monumentale Chorna Mohyla i Chernihiv.
ILLUSTRASJON: CHARLES LAPLANTE ETTER ACHILLE-LOUIS-JOSEPH SIROUY (1880), WIKIMEDIA COMMONS
Holder vi oss til gravskikken, er det som sagt bare i kontekster utenfor de kristne kjerneområdene i Europa, områder som nylig var blitt eller sto for tur til å bli kristnet – med andre ord i landene lengst i nord og lengst i øst – at vi kan forvente å finne spor etter leiekrigerne fra tiden like før og like etter årtusenskiftet 900/1000. I de delene av kontinentet som for lengst var blitt kristne, var det etter hvert blitt slutt på «utstyrte» begravelser med våpen og annet gravgods. Altså: Skal vi finne denne typen spor etter tingmannaliden i England eller væringgarden i Konstantinopel, må vi lete blant gravmaterialet i Skandinavia eller i det østlige Europa.
Plakun ved Staraja Ladoga, ved elva Volkhov, er vel det klassiske eksemplet på en «skandinavisk» gravplass i øst. Noen av gravene ved Plakun knyttes vanligvis til Kievfyrstenes druzhina; disse gravene skiller seg ut ved å inneholde våpen og andre gjenstander som ellers regnes som typisk skandinaviske. Gnezdovo, nær Smolensk ved Dnepr, Chernihiv i Ukraina, ved Desna, en sideelv til Dnepr, samt Timerevo ved Yaroslavl (også ved Dnepr) er andre kjente eksempler. Oftest utgjør druzhina-gravene bare et mindretall av gravene i disse områdene, gjerne 20–30 prosent av totalen.
Svarthaugen i Chernihiv
Ved Pìdgìrcì, 60 kilometer øst for Lviv, fantes en dobbeltgrav i en stor gravhaug. I haugen var en kvinne og en mann gravlagt på slutten av 900-tallet; mannen var blant annet utstyrt med en ringbrynje og et sverd av en form («S-typen») som er funnet over store deler av Nord-Europa fra Island til Volga, men der de fleste eksemplarene skriver seg fra norske gravfunn.
Fra omtrent samme tid er den monumentale Chorna Mohyla («Svarthaug»), ett av Europas aller største gravmonumenter fra vikingtiden, i Chernihiv. Chorna Mohyla er over ti meter høy og nesten 55 meter i diameter. I gravhaugen fantes et stort brannflak. En mengde gjenstander fra likbålet lå samlet i dette laget, deriblant to hjelmer, fragmenter av én eller to ringbrynjer, to praktsverd, to par stigbøyler, to store drikkehorn beslått med forgylt sølv, spillebrikker, to bysantinske gullmynter, øks, ti spyd, pilspisser, og så videre.
Men graver som knyttes til nordiske krigere er også funnet utenfor Kievrikets grenser. I Polen, ved Ciepłe sør for Gdansk, ligger et felt med kammergraver der flere av de gravlagte mennene hadde fått med seg praktsverd og rytterutstyr. De tolkes som skandinaviske krigere som har tjenestegjort hos de polske Piast-kongene, Mieszko (d. 992) og Bolesław (d. 1025).
Krigernes hjemstavn
Den jødiske diplomaten Ibrâhîm ibn Ya`qûb al-Tartushi fortalte i 960-årene om Mieszkos elitetropper i ordelag som mest minner om en rekrutteringskampanje. Han viste til at de talte 3000 mann, at lønnen er god og at Mieszko sørget for våpen, hester og alt annet de trengte. Det skulle jo borge for at Piast-herskeren var en ettertraktet arbeidsgiver for krigere fra fjernt og nært.
I tilfellet Ciepłe har man utført kjemiske analyser av de gravlagtes levninger. De viser, ikke overraskende, at mer enn halvparten av dem var født og oppvokst utenfor den regionen der de døde. Ikke nødvendigvis så svært langt unna, ettersom både Rügen og det sørøstlige Polen har geologi som er forenlig med resultatene av analysen. Men det har også Vest-Norge, Danmark og Skåne, og likheter i gravskikk og gravgods gjør at flere likevel peker på nettopp Skandinavia som krigernes hjemstavn.
Fullt så enkelt er det ikke i andre tilfeller. For Ungarns del, for eksempel, har man ikke skriftlige kilder som tyder på at skandinaviske krigere har gjort tjeneste der. Likevel er dette en vanlig oppfatning i ungarsk historieforskning, og man ser for seg at det i Gézas (d. 997) og Stefans (d. 1038) regjeringstid fantes en kongelig livgarde bestående av fremmede krigere, deriblant «væringer». Men selv om det er funnet en del gjenstander, deriblant sverd, med skandinaviske paralleller i Ungarn, er det så langt ikke påvist «skandinaviske» gravplasser av samme type som i Russland og Polen.
Kilder og matematikk
Ut fra ren matematikk og befolkningsstørrelse er det nok et spørsmål om skandinaviske krigere virkelig kan ha dominert de kongelige livgardene ikke bare i Skandinavia, England, Kiev og Bysants, men også i Polen og Ungarn. Det er heller ikke uproblematisk å assosiere bestemte våpenformer med én del av Europa (altså Skandinavia) fremfor en annen. Når vi har så mange 900-tallssverd i Skandinavia, har vi gravskikken å takke for det. Men praktsverd av samme typer har tydeligvis spilt en rolle som maktsymboler også i regioner der befolkningen hadde gått over til kristen gravskikk (og der vi av den grunn ikke har like mange slike våpen bevart). Kristne fyrster som keiser Otto den 2. i Tyskland og kong Stefan av Ungarn lot seg krone utstyrt med sverd som ikke hadde fremstått som uvanlige om de ble funnet av arkeologer i 900-tallsgraver for eksempel i Trøndelag eller på Hedmarken.
