Integreringsdebatten er en gjenganger i norsk offentlighet, og det er skrevet flere hyllemeter med bøker, avisartikler, debattinnlegg, offentlige utredninger, rapporter og mye mer om temaet. Jeg har selv bidratt litt gjennom årene, og har skrevet en bok som blir nok et bidrag til nettopp integreringsdebatten. Men i stedet for å legge vekt på årsaker til eller konsekvenser av innvandring, eller forskjellen på god og dårlig integrering, er mitt primære fokus integreringsdebatten i seg selv.

Da jeg som fersk student i 2005 leste Marianne Gullestads bok «Det norske sett med nye øyne» (2002), gikk det opp et lys for meg som forklarte en følelse jeg så ofte hadde hatt gjennom ungdomstiden. En følelse av å være annerledes, utenfor, en følelse av å ikke være en del av det eneste samfunnet jeg kjente, nemlig Norge. Allerede i ung alder hadde jeg blitt en fast seer av tv-debatter og nyheter, jeg leste aviser, fulgte med i debattspaltene. Og slik fikk jeg ofte bekreftet en følelse av utenforskap, fordi det meste som handlet om sånne som meg hadde et negativt fortegn.

Det handlet om kriminelle gjenger og ungdomskriminalitet, om arbeidsledighet blant de med såkalt innvandrerbakgrunn, eller om tvangsekteskap, omskjæring av jenter, og det vi i dag kaller ekstrem sosial kontroll. Til og med ordene ropte mot meg at jeg ikke hørte til i Norge. Det kunne være «fremmedkulturell» eller «fjernkulturell», eller så var jeg kanskje «fremmedspråklig», ofte var det snakk om å ha «innvandrerbakgrunn» eller å være «andregenerasjonsinnvandrer». Sågar har jeg lest og hørt begrepet «tredje-generasjonsinnvandrer» bli brukt. Det er som om en aldri blir akseptert som norsk, som medborger, som et fullverdig medlem av samfunnet.

At folk med høy utdanning og grader fra universiteter ikke skjønte hvilket paradoks begrepene i seg selv var, var for meg uforståelig. På urdu kaller vi slike folk for «godt skolerte analfabeter», altså at de er dannede personer, men forstår verden bare fra sitt ståsted, uten evne til å se verden fra andres perspektiv. Det kan være at man er i en typisk majoritetsposisjon og analyserer samfunnet fra nettopp det ståstedet.

Videre kan jeg heller ikke huske at noen som så ut som meg snakket eller skrev om noe annet enn innvandring, integrering, eller kulturkonflikter av ulike slag i den offentlige debatten. En norskpakistaner uttaler seg i mediene om noe som angår det norsk-pakistanske miljøet, en muslim om noe som angår muslimer i Norge og verden. Riktignok vil man finne unntak, men da er det nettopp det, unntak.

Da jeg selv begynte å skrive i nasjonale aviser i 2012 var det betydelig lettere å få tekster på trykk hvis jeg skrev om integrering enn hvis jeg skrev om andre temaer. Men etter hvert, da jeg hadde etablert meg som skribent, har jeg opp gjennom årene skrevet minst like mye om skole og utdanning som jeg har skrevet om integrering og andre relaterte emner. Jeg hadde en bevisst tanke om å ikke bli talsperson for integreringsspørsmål, og jeg var fast bestemt på å bryte mønsteret jeg selv hadde fått presentert gjennom mediene, nemlig at personer med etnisk minoritetsbakgrunn kun uttaler seg om spørsmål som angår etniske og religiøse minoriteter. Jeg var og er selvsagt opptatt av det, men ikke bare det.

Etter å ha lest Gullestads bok på nytt, slår det meg at analysene og eksemplene fortsatt har gyldighet i dag. Inspirert av Gullestad har jeg skrevet en bok hvor jeg prøver å undersøke integreringsdebatten av i dag: hva debattene handler om og hva som vektlegges, hvordan debattene foregår, hvor polemiske og polariserte de kan være. Jeg har en teori om at integreringsdebattene har et formål vi ofte ikke er bevisste på, men som likevel finnes, og som gjør at vi egentlig aldri kommer til å bli ferdige med dem. Nemlig at i vår tid skapes norskheten i integreringsdebatten, og at det er en fortsettelse av nasjonsbyggingsprosjektet som tok til på 1800-tallet, et prosjekt for å bekrefte hva det vil si å være norsk mer enn noe annet.

Og ofte handler det om norske verdier. Norsk kultur. Det norske. Ord som tar stadig mer plass, i avisspaltene, i kommentarfeltene, rundt kafébord, i vår bevissthet og den offentlige debatten generelt. Men hva er norske verdier? Hva er norsk kultur? Hva er «Det norske»? Dette ene som betegnes med et determinativ, et pekeord vi bruker i samtaler med barn, og sikkert også voksne iblant, når vi skal forklare hva enkelte ting er. Som når jeg er på bondegård med guttungen og sier «Det er en ku, og den lille der er en kalv. Det er babyen til kua». Hvis jeg prøver å forklare «Det norske» på samme måte, tar det ikke lang tid før jeg møter veggen.

Heldigvis er jeg ikke alene om å slite med å definere «Det norske». Politikere, samfunnsdebattanter, journalister og folk flest rekker kanskje å nevne ord som ski, vaffel, brunost, ostehøvel, 17. mai, fjell og fjorder før også de møter veggen. Vi sliter, alle som en, med å sette ord på hva det vil si å være norsk, hva som er essensen i det vi kan kalle norskheten. Vi kan ramse opp noen konkrete ting, noe materielt, som vi forbinder med norskhet, men ting i seg selv utgjør aldri en kultur, en væremåte. Vi kan bruke ting, som ostehøvelen, eller mat, som vaffelen, og klær, som bunaden, for å uttrykke og utføre kulturen i handling, men ting og mat og klær er døde, i motsetning til kulturer som lever. I beste fall tillegges de materielle tingene mening og blir på den måten symboler for nasjonen og folket, implisitt også kulturen, men da som kulisser i ritualer til hverdags og fest.

Og den meningen vi tillegger disse tingene må til stadighet repeteres, den må gjenskapes, holdes ved hevd. Vi kan derfor si at det er ikke tingene, men vi som er kulturen, og at norskheten ikke er det materielle, men i de immaterielle tankene, ideene og forestillingene vi har, og som vi forteller våre barn, og de igjen vil komme til å fortelle sine barn.

Kultur kan være så mangt, men her legger jeg det antropologiske kulturbegrepet til grunn, nemlig at kultur er verdier og normer, kunnskaper og ferdigheter som overføres fra en generasjon til neste, i noe forandret form. Det siste er viktig å merke seg. Det gir uttrykk for en sentral erkjennelse om at kulturer er dynamiske, at kulturer er i evig forandring. Noen ganger raskt, andre ganger sakte, noen steder raskt, andre steder sakte. Og det er kanskje nettopp derfor vi sliter slik med å definere hva norsk kultur er.

«Debatten er en fortsettelse av nasjonsbyggingen på 1800-tallet»

I vår del av verden, i vårt samfunn, har endringene skjedd ekstremt raskt de siste tiårene. Det er ikke himla lenge siden vi kun hadde én tv-kanal i Norge, og alle så de samme tv-programmene, til den samme tida. Nå sitter vi med hver vår skjerm og ser på vidt forskjellige ting, er inne i helt ulike verdener og fortellinger. Det er heller ikke lenge siden ungene våre lekte med andre unger i nabolaget, mens i dag kjører vi dem fra den ene organiserte fritidsaktiviteten til den andre, mens vi innimellom disse aktivitetene søker trøst hos andre voksne fordi vi har havnet i «tidsklemma». Og på samme tid, kanskje på vei fra fotballtreningen til turnhallen, tenker vi tilbake på da vi var barn eller ungdom, og hva som påvirket oss den gangen, hva som var betydningsfullt, hva vi gjorde med våre foreldre og besteforeldre, hva vi så dem gjøre, hva vi gjerne vil videreføre til den neste generasjonen og hva vi savner. Så kaller vi det som den gang var, «Det norske». Et tidsbilde fra en tid som for lengst er forbi.

Samtidig som vi ikke helt kan sette ord på hva det norske er, er en del nordmenn oppriktig redde for at det norske, eller norskheten i seg selv, er i ferd med å forsvinne. De siste årene har stadig flere offentlig gitt uttrykk for sin frykt for at den norske kulturen og de norske verdiene er truet. Den frykten skal vi ta på alvor. Vi skal ikke avfeie andres engstelser. Følelser er sterke iboende krefter i oss, og de er allmennmenneskelige. Ikke minst frykt, og den kan drive oss vekk fra hverandre. Men vi bør ha som mål at frykten skal forandres til kjærlighet, avgrunnen mellom oss skal forandres til samhold. Noen vil muligens mene at det er naivt, men jeg mener oppriktig at vi ikke kan gi opp håpet, at vi ikke kan la fryktens retorikk lede oss ut i hatets avgrunn.

Våre liv og vår kultur er svært komplekse. Ingen av oss behersker vår egen kultur fullt og helt. Ingen av oss kan alt vi trenger å kunne for å leve, ikke bare for å overleve, men leve tilfredse og fullverdige liv. Fredrik Barth skriver om dette i «Andres liv – og vårt eget» (1991), i en sammenligning mellom småskalasamfunn på Ny-Guinea og storskalasamfunn som vårt:

«Alt kunne de, hele sin kultur behersket de og derved også sitt miljø. Vi snakker om renessansemennesker, og bevarer gjennom det minnet om en gang da samfunnet og kulturen i Europa var litt enklere, og noen store genier kunne bære i seg det meste av sin kultur og beherske dens forskjellige uttrykksformer. I mange småskalasamfunn kan helt alminnelige mennesker, i dag, oppleve den fullbyrdelsen av seg selv: at de vet alt som er å vite og kan alt som er å kunne, i deres virkelighet. Jo mer storskalert samfunnet blir, dess mer uoppnåelig er en slik beherskelse. Hvor meget av vår komfort er det verd å bytte bort, for å kunne få oppleve den fullbyrdelsen og vissheten om å mestre sitt eget liv?»

Det er et betimelig spørsmål. Våre samfunn har muligens blitt så komplekse at vi i bytte mot all verdens komfort og luksus kanskje må betale prisen. Nemlig at vi ikke lenger vet alt, og ikke lenger kan alt. At vi ikke kan mestre alle sider av våre liv. Jeg kan ikke fikse toalettet hvis det skulle gå i stykker. Jeg vet ikke hvordan jeg skal dyrke maten jeg skal spise, eller sy klærne jeg skal dekke kroppen med. Det er mange kunnskaper og ferdigheter vi er totalt avhengige av, men som vi ikke mestrer i vårt spesialiserte og komplekse samfunn. I hverdagen er jeg avhengig av en rekke andre mennesker som jeg ikke kjenner, som jeg ikke har noe forhold til. Kjøpmannen må åpne matbutikken, noen må levere maten til butikken, noen må dyrke maten før der igjen. Transaksjoner som i småskalasamfunn vil være basert på relasjoner, eller vil bli brukt for å styrke relasjoner, er i storskalasamfunn redusert til rene økonomiske transaksjoner uten relasjonelt innhold. Vi kjenner ikke hverandre, vi bare gjenkjenner hverandre. I en slik tilværelse tar det ikke lang tid før fremmedfølelsen inntar oss. Da føler vi kanskje at vi er ubetydelige, at vi blir ensomme og alene, til tross for at vi er omgitt av folk.

Samtidig er det likevel slik at noe binder oss sammen, og dette noe vil i vårt tilfelle være den norske kulturen. Men kultur er både relasjonelt, altså det skapes i relasjoner mellom mennesker, og felles, altså noe som gjøres i fellesskap. Da er det kanskje ikke så rart at noen sitter med en følelse av at norsk kultur er truet når vi i globaliseringens tidsalder lever stadig mer fragmenterte liv med færre og færre møtepunkter hvor vi kan utøve kulturen i fellesskap. Men er det faktisk slik? Jeg tror nemlig ikke det, selv om det noen ganger kan føles slik. Likevel tar jeg på stort alvor den bekymring og følelse noen sitter med.

En følelse av at norsk kultur er i ferd med å forsvinne, at det kjente og kjære er truet. For det er også en erfaring noen mennesker gjør, og en livs- og verdensanskuelse noen mennesker i vår tid har. Hva er norsk kultur? Hva vil det si å være norsk? I bunn og grunn er det eksistensielle spørsmål som berører det innerste i oss, nemlig hvem er vi, og hvem er jeg. Det er hva integreringsdebatten handler om.