Lars Norén er død, og moren min sørger. Ikke slik at hun sitter og gråter, men hun er lei seg. Hun sier han var en venn gjennom nesten 20 år. De var dagbokvenner. Det ble mange tusen sider på bibeltynt papir, uten paginering. Skrevet fra 1. august 2002 til den siste som kom ut i høst. Den går frem til 2018. En gang sa hun til meg at skulle ønske hun kjente noen som også leste dagbøkene hans.
Jødeforfølgelsen i Norge var et forsøk på å utslette av menneskene og plyndre alt de eide.
Historie: Berit Reisels fortelling om dragkampen om sannheten i det norske Holocaust er rystende lesning.
27. mai 1995 brakte Dagens Næringsliv et krigsoppslag på førstesiden. Under overskriften «Det norske jøde-ranet» innledet ingressen slik: «Store verdier, penger, eiendommer og forretninger ble fratatt de norske jødene under krigen før omtrent halvparten av dem ble sendt til konsentrasjonsleire (sic). Det var nordmenn, og ikke tyskerne, som profitterte på jødenes tragedie.» Artikkelen var skrevet av journalisten Bjørn Westlie og skulle føre til at daværende justisminister i regjeringen Jagland, Gerd-Liv Valla, drøyt to år senere fikk seg overrakt Skarpnes-utvalgets utredning om hva som skjedde med jødenes eiendom under og etter krigen, NOU 1997: 22, «Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig». Det hører til sjeldenhetene at offentlig oppnevnte utvalg ikke klarer å samle seg om en felles utredningstekst, men i dette tilfellet skjedde det. Bak flertallsutredningen sto akademiske og byråkratiske tungvektere med fylkesmannen i Vest-Agder Oluf Skarpnes som leder. Psykolog Berit Reisel og cand.philol. Bjarte Bruland, begge oppnevnt etter forslag fra Det mosaiske trossamfunn, utgjorde mindretallet som tok dissens. Reisel var selv jøde som hadde mistet nær familie i Holocaust, mens Bruland nylig hadde levert en hovedfagsoppgave i historie ved Universitetet i Bergen, «Forsøket på å tilintetgjøre de norske jødene». Nå, et kvart århundre senere, forteller «‘Hvor ble det av alt sammen?’ Plyndringen av jødene i Norge» historien om konfliktene i og rundt utvalget, og hvorfor Reisel og Bruland til slutt leverte sin egen utredning.