Perspektiv

Kampmann Utstillingen «Dyrets øye – fjerne flammer» står fra i dag og fram til 7. mars på Hedmark Kunstsenter på Hamar. Her viser Anne Kampmann fram nye malerier, grafiske trykk, trerelieff og skulpturer med utgangspunkt i trebiter hun har funnet. I forbindelse med utstillingen gir Kampmann også ut en katalog med egne arbeider, og med tekster av Eva Bakkeslett og Marianne Bech. Tobias Nordvik

Kaffe

Akkurat nå

Så har man blitt middelaldrende og kan se tilbake på en lang utdannelse og et lengre arbeidsliv.

Jeg har oppdaget at jeg husker de ulike arbeidsplassene jeg har vært på, hovedsakelig via minner om pendlerruta og hvor jeg kjøpte kaffe på veien.

Vikarjobb som resepsjonist midt i Oslo sentrum: Kaffebaren på Carl Berners plass, trikken ned.

Helgejobbing på butikk i Bogstadveien: En kaffebar som ikke lenger er der, midt i Bogstadveien, 20-bussen fra Torshov, kjapp gåtur fra St. Hanshaugen.

Vikarjobb som resepsjonist midt i Kvadraturen: Ingen kaffe siden jobben begynte så tidlig. Buss fra Bjølsen. Kjedelig.

Jobb på kontor på Majorstua, rett ved Frognerparken: Igjen buss fra Carl Berner, kaffe fra den nå nedlagte kaffebaren på Valkyrien plass.

Jobb i Norges beste avis da det var kontor ved Grønland kirke: Igjen kaffe fra kaffebaren på Carl Berners plass, gåtur gjennom Botanisk hage, senere buss fra Bjølsen (kaffe fra Bjølsen bakeri).

Jobb i Norges beste avis da den flyttet nærmere sentrum: Kaffebar i Nydalen, T-banen ned – eller – kaffe på Torshov, trikken ned. Senere: Kaffe i Asker sentrum, toget inn til Oslo.

Jobb i fagforening med kontor i Oslo sentrum: Ferge om sommeren, tog ellers i året, kaffe fra kaffebar ved Kirkeristen.

Det ble raskt en fast rutine å kjøpe kaffe på veien, og man blir jo lei av rutiner. Men nå savner jeg den rutinen veldig. Det blir ikke det samme når den kafferuta ser slik ut:

Jobb under pandemien med hjemmekontor: Kaffe fra kjøkkenet, tre meter tøffelgange til laptopen.

Fnugget

I dag

Dagsrevyen vs. «Side om side»

Synnøve Sydnes, Oslo

Jeg spurte den unge mannen fra Syria om han pleide å se på Dagsrevyen.

– Nei, nei, nei! Han kastet hodet bakover og lo.

– Ikke Dagsrevyen! Jeg forstår ingen ting.

– Men du snakker da ganske godt norsk, sa jeg.

– Nei, jeg forstår ikke dialekt og nynorsk. I Dagsrevyen sier de kokje, nei korkje, hått og koss. Han lo igjen. Han merket at også jeg har dialekt, fra Stavanger.

– Vær så snill, kan du snakke bokmål, jeg lærer mye fortere, ba han. Vi var på språkkafé i Oslo (for tiden korona-stengt), og jeg skulle være hans samtalepartner den kvelden.

I motsetning til syreren elsker jeg dialekter. Nylig hørte jeg en mørkhudet mann si til kompisen sin: – kæ æ dæ du rålsa mæ nå? Jeg smuglyttet til jærbuen, en last og fryd jeg har når dialektene er vestfra.

Naturlig nok tar flyktningene dialekten der de bosetter seg. Men trøste og bære for et slit før lokalt tonefall og tonem faller på plass. Tenk deg en som nettopp er kommet til Norge, og som skal i gang med statens opplæringsprogram i norsk.

Dialektene stemmer ikke med språket boka. I boka står det «ikke» og «ja», mens læreren sier «ikkje» og «jau». Bare det!

«Forstår ikke bergensk», sto det med store fonter den 11. januar her i avisen. Ernas informative og ordrike pressekonferanser når ikke alle, og statsrådenes ulike dialekter er uforståelige for mange innvandrere, kunne vi lese. Det jobbes iherdig for å finne løsninger slik at viktig informasjon om pandemien kan nå alle.

– Ser du aldri på TV, du? Spurte jeg min nye syriske venn da vi skulle gå hjem.

– Jo, jo! Jeg ser på «Side om side». Han begynte å le igjen, han fikk visst et bilde fra serien på netthinnen.

– Jeg liker «Side om side» veldig godt. Hehe, ingen dialekt! Når jeg ikke forstår, spoler jeg tilbake. Veldig bra!

Ingen dialekt? Å jo du, det kryr av dialekter i «Side om Side». Ingen slipper unna dialekter dette landet, verken syreren eller andre. Men han har nok sine gode grunner for å velge bort nyheter til fordel for en munter TV-serie. Dessuten får han i «Side om side» en solid innføring i norsk kultur, typisk norsk væremåte og samrøre.

– Å? Ikke det, sier du? – Vannari, sier nå jeg.

Flott at mannen får le litt på veien mot statens skjerpede språklige krav for flyktninger. Og høvdingen Kopperud – han er nok gjenkjennelig både herfra og derfra.

synnove.syd@gmail.com

Statsministeren

Carsten Graabæk

Tegneserie: Statsministeren