Det er ingen mangel på tragiske skjebner blant 1800-tallets kvinnelige filosofer. Situasjonen blir ikke bedre av at personlige biografier så altfor ofte har fått overskygge deres intellektuelle bidrag. Dette gjelder også tyske Karoline von Günderrode (1780–1806), som endte sitt eget liv – og dermed også et lovende filosofisk og litterært forfatterskap – ved å dolke seg til døde ved bredden av Rhinen etter et ulykkelig forhold til filologen og arkeologen Georg Friedrich Creuzer.
Blant skriftene Günderrode etterlot seg, finner vi dyptpløyende drøftelser av selvbevissthet, intersubjektivitet, forholdet mellom kulturer, kvinners intellektuelle betingelser (eller mangelen på sådanne) og, ikke minst, av det etiske ansvaret som jorden – Günderrodes betegnelse for summen av alt det som er gitt oss mennesker i vår umiddelbare livsverden – stiller oss overfor.
Günderrodes filosofiske bidrag kan hjelpe oss til bedre å forstå mangfoldet i den tyske filosofien både under og i forlengelsen av idealismens periode. Men hennes skarpe analyser tydeliggjør også den klassiske idealismens begrensninger, spesielt når det kommer til forståelsen av forholdet mellom mennesket og resten av naturen.