Tyvendedagen

I dag er det tyvendedagen jul. Juletreet er for lengst stedt til hvile i en grønn konteiner, og julepynten er tilbake på sin faste plass i de slitte pappeskene. Det er alltid med en følelse av vemod jeg rydder jula vekk. Slik husker jeg det også fra barndommen. En dag da vi kom fra skolen, var jula borte. Juletreet, som hadde kneiset så stolt i stua med spir i toppen, lå nå ribbet borte ved størhuset på et tynt leie av brune nåler, ventende på å bli hugd opp til ved. «Man er Et og bliver et ganske Andet,» var det ikke det H.C. Andersen en gang sa om den istykkerslåtte tekannen. Den røde duken på kjøkkenbordet var også borte, likeså de to nissene i vinduet, som små hender en gang hadde laget. Alt ble med ett så hverdagslig, så øde og grått.