Ord som «drabantby» og «blokkbebyggelse» har ikke en udelt positiv klang i norsk språk. Det er liksom noe suspekt ved drabantbyen. Den er en nøye planlagt, teknokratisk konstruksjon, ja vel, men behøver det å bety at den er en kald, inhuman betongørken bebodd av ulykkelige mennesker? Det minner om den svenske kritikken av folkhemmet, en kritikk som ofte går ut på at det gjennomregulerte sosialdemokratiske samfunnsbyggingsprosjektet i etterkrigstidas Sverige druknet individet i et hav av sjelløse kollektive løsninger – blant annet en mengde drabantbyer.